sugefisk

”Jeg har veldig lyst til å ta leppene dine”. Sier hun. Jeg blir forvirret. Hva mener hun? Jeg tror ikke jeg vil at leppene mine skal bli tatt. Åssen da ta dem, sier jeg? ”Fylle dem litt opp”. Hun sier at de begynner å bli litt slunkne. Slunkne? Jeg kjenner på dem. Jeg har ikke lagt så veldig merke til leppene mine før egentlig. Selvkritiske meg, som trodde at jeg alltid ville være den første til å se alle mine skavanker etterhvert som det baller på seg i aksellererende tempo med åra. Jeg har sett at ansiktet faller både innover og nedover, og kråketærne ved øynene. Men så har jeg altså gått rundt i all offentlighet med slunkne lepper uten å vite det.

Men fylle opp med hva da? Filler, sier hun. Helt ufarlig. Og det kommer til å bli sååå fint på deg, altså. Du kommer til å få tilbake de leppene du hadde da du var 16. Jeg forsøker å forestille meg hvordan mine 16-årige lepper så ut, og hvordan det kommer til å se ut når resten av ansiktet er 39 og leppene bare 16. Jeg ser for meg døtrene til John Fredriksen, som ser ut som sugefisker, Angelina Jolie, som jeg også syns ser ut som en sugefisk (nei, jeg er ikke sjalu, hun ser ut som en sugefisk). Jeg vil ikke ha sånn sugefisk-look. Jeg ser nærmere på hudpleieren. Leppene hennes er ganske fyldige, og når hun snakker så har jeg alltid syntes at det så litt rart ut. Som om hun har vært hos tannlegen og bedøvelsen ikke har gått helt ut.

”Jeg gir meg ikke altså, vi bare må ta leppene dine”, kvitrer hun. Jeg skal tenke på det, sier jeg. Ikke snakk om, tenker jeg. Vel hjemme stirrer jeg lenge på meg selv i speilet. Skikkelig slunkne lepper altså. Det hadde jeg ikke sett før, men nå er det alt jeg ser. Hele hodet mitt er bare en stor, innsunket, støgg leppe. Jeg blir lei meg. Forsøker å tenke at det fins andre og viktigere ting i verden å bekymre seg over enn leppene mine. Jeg forsøker å tenke at det er ikke noe særlig vits å bekymre seg over noe som helst egentlig. Jeg forsøker å tenke på at andre sikkert ikke har tenkt så mye over leppene mine. Eller har de det? Sitter de der rundt middagsbordet og forsøker å ikke stirre på de fæle leppene mine, later som ingenting og snakker om været?

Jeg ringer hudpleieren. Hvordan blir det egentlig, hvis man gjør dette? Går det an å få et naturlig resultat? Kan man gjør sånn at man ikke får sugefisk look, men bare reparerer den fæle slunkenheten? Jada, hun lover at jeg kommer til å bli kjempefornøyd, det blir så fint at, men jeg kommer til å se ut som en litt freaky hollywood-frue en uke fordi det hovner opp, og da bør jeg nok ikke belage meg på sosiale aktiviteter. Skrekk og gru. Og gjør det vondt? Tannlegebedøvelse, sier hun. For meg fremstår det nærmest umulig å skulle barrikadere meg inne med kjempestore lepper en hel uke, og omtrent der må jeg bare begynne å le. Det slår det meg hvor absurd det er, det hele. I hva slags syk verden skal man trenge å sprøyte fyllstoff inn i leppene sine. De forblir slunkne. Og de er ikke SÅ slunkne heller. Jeg blir eldre. Det er greit, det blir vi alle sammen, til slutt ser vi ut som rosiner alle mann og forhåpentligvis har vi andre og hyggeligere ting å tenke på enn graden av rosinhet.