kollektiv dilla

Det er ingenting galt med chorizo. Det er godt. Men et alvorsord før jeg kommer til saken her. Skal du servere chorizo, så lær deg hvordan det skrives. Og uttales. Kjære alle restaurantører – det er ingen ”T” i chorizo. Men altså, til saken. Kjære alle restaurantører - dere MÅ ikke ha chorizo i ALLE menyene deres. Må dere? For noen år siden kunne du ikke få så mye som en vaffel uten et fjell av ruccola på toppen. Nå er det chorizo. Det er umulig å unngå, det er chorizo overalt, med T, og jeg har ikke sett det ennå men jeg skal banne på at noen serverer lutefisken med choriTzo i år også (det er forsåvidt greit, for chorizo ligner jo litt på bacon, salt og godt, og begge deler er mye bedre enn lutefisk).

Men det er et fenomen, som jeg undres over hvorvidt forekommer i andre land også, men jeg har en gnagende følelse (og den gnager, for jeg er nordmann) at dette er et veldig norsk fenomen. For hver gang det kommer noe nytt og eksotisk-klingende/-luktende/-aktig her til lands – som chorizo – så skal vi ha noe så hinsides mye av det, så ofte. Hele tiden, overalt. Is med chorizosmak, kan du få. Er det fordi nordmenn har et så svulmende og undertrykt Ola Pottit-kompleks at vi kaster oss over alt som smaker eller lukter av noe internasjonalt, og så klarer vi ikke begrense oss (aka norske alkoholvaner), og så må vi bare døtte i oss meter på meter med chorizo, og jo mer du klarer jo mer kosmopolisk er du? Eller ta balsamico. Vi spruter årgangsbalsamico til 200+ kroner flaska over salaten og har den stående fremme som et slags trofé på kjøkkenbenken. Alle mann (og har du ikke en fin flaske balsamico på kjøkkenbenken så er det litt rart). Balsamico, det fins butikkkjeder som bare selger balsamico, vi må ha balsamico på jordbæra, på isen, rundt kanten på tallerkenen (samme hva du serverer, men nå bør det helst være vakumpakket kjøtt eller fisk tilberedt i en sous vide maskin). Vi gir og får balsamico i presang, og på Jordbærpikene her om dagene bestilte jeg med et ostesmørbrød, og fikk det servert dynket i – kan du gjette hva? Mhm. Ostesmørbrød er godt. Balsamico er godt. Ostesmørbrød med balsamico ER IKKE GODT. MÅÅÅÅÅ det være balsamico på alt? Men jeg var jo trendy der jeg satt da. Litt. Selv om jeg ikke hadde gummistøvler på.

Ta gummistøvler. Det er ikke noe galt med gummistøvler. Et praktisk fotplagg når det regner mye, eller du skal krysse ei myr. Spesielt fine er de ikke, men helt greie. Plutselig en dag så jeg en fjong, middelaldrende dame på gaten i fint skjørt og lekker jakke. Og gummistøvler. Jan Thomas, hva syns du? Gummistøvler og drakt?

Det sto en liten, godt synlig lapp på de. ”Hunter” eller ”Ilse Jacobsen”. Og så – PANG! Gummistøvlene er overalt. De er i butikken. På bar. I styrerommet. På skolen. Og det på de tørreste av dager. Hva er det som feiler folk? Ser de ikke at det ser helt noldus ut? Vil de begynne å gå med en halv kokosnøtt på hodet hvis en kjendis sier det er kult? Antakeligvis. Bare tenk på skoen ”Ugg”, eller pensko som er så spisse at du ser ut som du har én eneste, veldig lang og spiss tå. Jeg sier ikke mer.

Og au! Der møtte jeg meg selv i døra. Jeg husker en kort periode jeg vaklet rundt på noen skyhøye støvletter, med tå så spiss, så spiss. På kontoret. Jeg følte meg som idiot, men noen hadde overbevist meg om at de måtte jeg ha for å være trendy. Og trendy vil man jo være. En annen gang hadde jeg i min villfarelse iført meg det som må ha vært 2000-tallets aller styggeste skomote – bryterstøvelen! Skrekk og gru og huttemegtu. Jeg kjøpte de fordi kjæresten min sa det var kult. Som den sauen jeg var, dro jeg kortet på et par sko til over tusen kroner, som, vel, de kan jo ikke beskrives med ord. De av dere som gikk i samme fella, vet hva jeg mener og gremmes med meg. Skoindustrien lo seg sikkert fillete over hva de kunne få folk til å iføre seg.

Her om dagen var jeg i Operaen. Der er det alltid mye gøy å se på. Blant annet fine frøkner med hover. Yes, folkens. Hover. Sånne som kuer og andre hovdyr har. Lekker kjole, lange lekre ben. Og nederst – hover. Og vedkommende sto ikke på scenen. Så nå tar det helt av, kan jeg fortelle dere, og her om dagen i en skobutikk kom jeg over et par hover med nagler, nagler så lange at du ville måtte gå temmelig bredbent for ikke å snuble i i dine egne hover, og jeg håper så inderlig at jeg får se akkurat det neste gang jeg skal i Operaen.

Men nok om sko, tilbake til dette fenomenet at brorparten av den urbane, kvinnelige befolkning plutselig er iført skjørt og gummistøvler, eller hover ved fine anledninger, og spiser chorizo med T til frokost, middag og kvelds. Mote, vil mange sikkert si. Det er vel det. Men hvorfor må vi ha så innmari ensforming, påtrengende og stygg mote, og så .... MYE .... av den? På t-banen her om dagen kom det en ung kar som så ganske kul ut, men med sånne hvite 80-talls Viking-gummistøvler, skikkelig ukule. Eller så var de så ukule at de var kule, hva vet jeg, jeg er for gammel til å vite antakeligvis, utenfor tidsånden, dessuten er jeg er opptatt med bæsjebleier, men den dagen regnet det faktisk. Kanskje han tenkte at han fikk ta på seg gummistøvlene sine så han ikke ble våt på bena. Ahhh.