torsdag 21. november 2013

hormonella

Jeg står på Rema 1000 og griner. Type tørke-snørr-griner. Jeg finner nemlig ikke kjøttdeigen. Jeg finner pølser, kyllingfilet, bacon, rød danske-salami, alle kjøttprodukter som tenkes kan, de finner jeg, alt sammen samlet i en egen seksjon åpenbart dedikert til kjøttprodukter. Men kjøttdeig, denne grunnpilaren i det norske middags-kosthold? Nei se den, den har de plassert for seg selv. Et stykke unna alle de andre kjøttproduktene (dette finner jeg ut etter at jeg har gitt opp, og tilfeldigvis oppdager kjøttdeigen ved siden av fiskekakene).

Men, altså, jeg står der og griner, et lite hulk unnslipper. Jeg må jo ha kjøttdeig, jeg skal lage lasagne! Jeg tørker snørr. Jeg tenker på min søster, som begynte å grine på restaurant da hun var gravid, fordi hun ble så skuffa over maten. Her skulle hun ut og kose seg en kveld, virkelig skjemme seg bort, og så var ikke maten så veldig god som hun hadde tenkt at den skulle være. Ikke rart hun brøt sammen. Jeg trenger den historien nå, den gjør at jeg ikke føler meg helt forrykt.

Min reaksjon kan kanskje virke bittelitt ute av proporsjoner, men det lengste strekket jeg hadde sovet sammenhengende de foregående 4 ukene, var 3 timer, og jeg var smekkfull av post-fødsel hormoner. I mitt gamle liv, før jeg begynte å yngle, tenkte jeg at alle disse gravide eller ammende damene som påsto at de hadde lyst til å spise murpuss eller fyrstikker, eller som sendte sine kjære ut for å få tak i sylteagurker midt på natta (Pariseragurker, IKKE den andre typen!) - jeg tenkte at de bare skyldte på hormoner, prøvde å gjøre seg interessante, og utnyttet en situasjon som den stakkars mannen ikke noen gang hadde mulighet for å avsløre. Vel, jeg trekker tilbake alt jeg har sagt og tenkt i så henseende. Respekt for hormoner. Og for søvnmangel. Kombinert er det følelsesmessig napalm.

For min del var det ikke spesielle matlyster som preget min gravide personlighet, selv om jeg forlangte sitronfromasj til dessert da jeg var på besøk hos noen jeg ikke kjenner SÅ godt. For min del var det temperament. 8 måneder ut i graviditeten er vi på ferie på småbruket vårt. Vi spiser frokost, og han vil ha meg til å prøve appelsinmarmelade på brunosten. Men jeg vil ikke ha syltetøy på ost, hvor mange ganger må jeg si dette i løpet av livet, jeg er 40 år og jeg har kommet frem til at jeg LIKER IKKE syltetøy på ost, men folk gir ikke opp, igjen og igjen, du må jo spise syltetøy på ost, så kjedelig du er, skal du aldri prøve noe nytt? JO, for svarte svingende, jeg prøver da masse nytt, men jeg liker ikke syltetøy på ost hører du, og jeg kan faktisk bestemme selv! Jeg kan høre på «Fairytale» med Alexander Rybak på full guffe i bilen hvis jeg vil også, noe jeg gjør, fordi jeg er førti år og derfor driter i hva andre syns, dødsbra låt. Bare innrøm det, du også, du digger den ikke sant? Men har du prøvd akkurat den kombinasjonen, sier han - appelsinmarmelade og gudbrandsdalsost? Det er jo noe helt annet enn mysost med jorbærsyltetøy? Nei din fordømrade kverulant, jeg har ikke prøvd det, men jeg VIL IKKE hører du, er det så fordømt viktig for deg eller?? Nei det er ikke det, sier han, men du kan jo ikke vite om du ikke liker den kombinasjonen når du ikke har smakt den? Han forstår ikke at han burde stoppe. Jeg blir til napalm. Som for å understreke det faktum at jeg ikke vil ha syltetøy på osten min, så sparker jeg igjen døra til oppvaskmaskinen med foten. Litt hardt kanskje. Ok, ganske hardt faktisk. Da begår han den kardinalfeilen å påpeke at det er da vel ikke nødvendig å ta sånn på vei? Snakk om å helle bensin på en brann som allerede er ute av kontroll. Jeg tar vel for h......e ikke på vei, jeg lukket bare døra til oppvaskmaskinen med foten for å slippe å bøye meg ned for jeg har vondt i ryggen! Og det blir litt hardere når jeg gjør det med foten, jeg «tar ikke på vei»! Jeg hører til min forskrekkelse at jeg bruker et ufordragelig tonefall, som for å herme etter ham på særdeles urettferdig vis, og jeg juger så det renner for å slippe å innrømme at jeg oppfører meg som en fireåring. Jeg ser jo alt dette her, mens hele scenen utfolder seg, og derfor blir jeg fortvila, så jeg begynner å grine. Jeg hulker. Du må ikke ha syltetøy på osten din, kjære, sier han forsonende, med et litt forferdet ansiktsuttrykk. Det var ikke det jeg mente. Du kan få ha bare ost på, klart det! Han løser situasjonen ved å komme å holde rundt meg. Det er stort av ham. Og lurt. Men han er ikke høygravid og har derfor mer vett i behold enn meg.

Første gangen jeg var gravid, sto jeg i en skråning utenfor Tromsø og ropte «drittsekk» til min kjære (og jeg husker ikke hvorfor, så så veldig alvorlig kan det jo ikke ha vært), før jeg på dramatisk vis kastet sykkelen min med 20 kg bagasje i grøfta og løp inn i skogen og satte meg bak en tue og hulket. Det var på slutten av bryllupsreisen vår. Jeg var 3+ måneder gravid og hadde syklet 250 mil fra Lindesnes, i all hovedsak i striregn (cred, takk). I etterkant har jeg lært at han ikke så noe som helst av hele dette opptrinnet, han hadde bare sykla videre han. Så det var jo i tillegg helt bortkasta. Jeg satt inni skauen der bak tua mi, og ventet på at han skulle komme inn og trøste meg og si unnskyld (for hva, det vet jeg altså ikke). Jeg er ikke stolt av dette. Men det blir ikke flere barn nå, og det føles ok. Litt lettet, er jeg tilogmed kanskje.