tirsdag 25. februar 2014

prolaps

«Resultatene fra MR’en er kommet. Du har et stort prolaps i korsryggen. Så det var ikke så rart at du hadde vondt.» Næhei, nei det var ikke rart nei. Et øyeblikk der øyner jeg muligheten for en liten ferieuke på Ullevål i lett morfinrus. Det er herlig. Du drar i en snor og inn svever en hvit engel, litt utydelig i kantene, som lurer på hva hun kan gjøre for deg. "Multe-yoghurt sier du? Selvfølgelig". En og annen besøkende som har med sjokolade til meg. I et parallell-spor i hodet mitt er jeg godt igang med å diskutere med meg selv om jeg skal se hele sesong 2 av House of Cards på iPad’en i sykesenga, eller begynne på Boardwalk Empire, da hun sier: «Har du stråling ned i høyre ben, følelse av nummenhet eller problemer med vannlatingen?» Jeg svarer nei, som sant er.

Det er en forbannelse - jeg klarer ikke juge til autoriteter sånn som leger eller politi. Det blir raskt klart at smertene mine ikke er sterke nok til at jeg kvalifiserer til innleggelse. Jeg går jo tross alt rundt her på mine to ben. Dessuten opererer de aldri noen to ganger for prolaps. Jeg fikk min drømmeuke i forfjor. Jeg turte ikke si det da, jeg måtte late som det var grusomt å være lagt inn på Ullevål med en 3 måneder gammel baby hjemme. Min kjære holdt fortet, han var mørkelilla rundt øynene, jeg syntes synd på ham, men jeg hadde ikke sovet en hel natt på et år. Jeg nøt å få servert middag (du får dessert hver dag!) på senga. Rulle avgårde på rullatoren nedover korridoren av og til for å gå på do. Tilbake i senga og spise sjokolade og sove. Sove. Sove.

Forrige gang fant de først ikke ut hva som var galt med meg, så de plasserte meg like godt på isolat. To bankhvelv-dører inn til rommet mitt. Infeksjon i skjelettet? Jeg ble veldig interessant for mange leger, som kom og poket på meg i tur og orden. Jeg ble diskutert i tverrfaglig forum. Jeg likte det. Jeg likte meg så godt på sykehuset, at da jeg ble skrevet ut, sto det i fysioterapi-henvisningen min: "Pasienten er veldig takknemlig".

Nå har jeg glemt smertene da, det er vanskelig, eller umulig, å huske akkurat hvordan sterke smerter er. Det kan nok hende at jeg ikke har lyst på de igjen. Men mine drømmer har endret seg etter at jeg fikk barn. Og etter at jeg fikk barn nr 2, så har de blitt regelrett sjuke. Av og til tenker jeg på venner som er separert, og som har barna annenhver uke. Jeg er lykkelig gift og elsker barna mine, men tenker at hvis det likevel skulle skjære seg, så kan jeg annenhver uke gå på do når jeg vil. Alene. Og sove. Sove.

Jeg lufter det for min kjære, når han spør meg sånn litt på spøk hvordan jeg synes det er å være gift med to barn, svarer det til forventningene? Vi sitter i bilen på vei hjem fra Sverige, harrytur, 20 kg ost og kjøtt i bilen, det er mye bedre ost i Sverige, billig er det også, men først og fremst er det en skikkelig frikveld - vi har barnevakt. Vi rægger oppover Østfold, young & free, wohoooo - Donkeyboy drønner ut av anlegget, men som min kjære sier - det føles egentlig ut som om han skal ut og feste 4. dagen på rad, og han løfter den første ølen skjelvende og med avsky. Vi takler ikke noen timers frihet.

For to uker siden skulle jeg ha et fridøgn. Drømmedøgn. Barnefri, bare meg. Jeg gledet meg i flere uker. Men jeg ble helt krakilsk, jeg klarte ikke håndtere det i det hele tatt, jeg klarte å klemme inn Theaterkafeen, Pascal, SPA, og en 10-retters middag med vinmeny på gourmetrestaurant på under 24 timer. Jeg endte opp kvalm og i seng før midnatt med minus på konto og dårlig samvittighet. Alltid dårlig samvittighet.

Av og til hører jeg på en sånn «relax»-app på iPhonen min. En mann med sånn veldig beroligende stemme messer «Accept. If you can not change the situation, you can change the way you THINK about the situation. Accept yourself to be peace and calm». Jeg er peace and calm. Peace and calm. Peace and calm. Men egentlig, så trenger jeg bare å sove litt. Sikkert ikke lenge til nå.