lørdag 29. desember 2012

fossiler


Jeg ligger i senga. Det er en halvtime til jeg må dra. Jeg fomler meg frem til iPhonen og åpner appen. Den nye appen, med hvilken jeg har tatt steget ut av de bakstreverskes rekker, og inn i de innovatives, de fremtidsrettedes, rekken til de som baner vei for en bedre og riktigere teknologisk utvikling. Jeg føler meg ikke så rent lite ovenpå, flink og kul. ”Skru på klimanlegg”. Ute i garasjen våkner Elliot til liv. Det er minus 13 grader ute, og gjett om jeg bryr meg. Ha ha ha. For når jeg en halvtime smyger meg inn i førersetet (og jeg trenger ikke engang å låse opp for bilen vet at jeg har nøkkelen i lomma) så er det varmt og godt. Hanskene har jeg lagt igjen inne, for rattet er oppvarmet (oh la la) og det samme er setet. Og så trykker jeg på en knapp, og med en stilig trudelutt våkner det tøffe dashboardet til liv og jeg triller lydløst ut av garasjen og ut på veien. Det er litt sånn som jeg forestiller meg at det må være å kjøre et lite romskip.

Og der står de, fossilene. I kø. Dag ut og dag inn. Med dyrt, fossilt brennstoff på tanken. Jeg klarer ikke la være å le høyt og sikkert litt nedlatende der jeg suser forbi i kollektivfeltet, mens jeg tenker på hvor mye penger jeg sparer på å slippe å fylle bensin. Full tank for meg koster 14 kr. Hi hi hi. Når jeg passerer bomringen koster det ingenting.

Det er lørdag, og siste dagen med åpne butikker før nyttårsaften. Desperate blikk i digre, klossete SUVer kjemper om parkeringsplassene. Jeg smyger meg elegant forbi og parkerer rett ved siden av inngangsdøra til kjøpesenteret, elbil-plassene er stort sett kremplasser. Fniiis. Jeg plugger i stikkontakten og lader gratis mens jeg handler.

Det er noen fordeler med gammeldags bil som kjører på bensin eller diesel. Rekkevidde, er vel egentlig den eneste jeg kan komme på. Men bilen vår, en nydelig blå Nissan Leaf (http://pub.tv2.no/multimedia/TV2/archive/00806/Nissan-Leaf-4_806378p.jpg) , kjører 15 mil på en lading, og med stadig flere hurtigladestasjoner så når vi snart hur langt som helst! Til hverdangsbruk har jeg aldri behov for mer enn 15 mil. Og neste år kommer Tesla. Kulere enn James Bond. Rekkevidde på en lading: 40 mil. Ladies and gentlemen, la meg presentere fremtiden: http://www.teslamotors.com/. Ikke så mange grunner til å kjøre fossilt lenger da, eller hva?

tirsdag 11. desember 2012

sugefisk


”Jeg har veldig lyst til å ta leppene dine”. Sier hun. Jeg blir forvirret. Hva mener hun? Jeg tror ikke jeg vil at leppene mine skal bli tatt. Åssen da ta dem, sier jeg? ”Fylle dem litt opp”. Hun sier at de begynner å bli litt slunkne. Slunkne? Jeg kjenner på dem. Jeg har ikke lagt så veldig merke til leppene mine før egentlig. Selvkritiske meg, som trodde at jeg alltid ville være den første til å se alle mine skavanker etterhvert som det baller på seg i aksellererende tempo med åra. Jeg har sett at ansiktet faller både innover og nedover, og kråketærne ved øynene. Men så har jeg altså gått rundt i all offentlighet med slunkne lepper uten å vite det.

Men fylle opp med hva da? Filler, sier hun. Helt ufarlig. Og det kommer til å bli sååå fint på deg, altså. Du kommer til å få tilbake de leppene du hadde da du var 16. Jeg forsøker å forestille meg hvordan mine 16-årige lepper så ut, og hvordan det kommer til å se ut når resten av ansiktet er 39 og leppene bare 16. Jeg ser for meg døtrene til John Fredriksen, som ser ut som sugefisker, Angelina Jolie, som jeg også syns ser ut som en sugefisk (nei, jeg er ikke sjalu, hun ser ut som en sugefisk). Jeg vil ikke ha sånn sugefisk-look. Jeg ser nærmere på hudpleieren. Leppene hennes er ganske fyldige, og når hun snakker så har jeg alltid syntes at det så litt rart ut. Som om hun har vært hos tannlegen og bedøvelsen ikke har gått helt ut.

”Jeg gir meg ikke altså, vi bare ta leppene dine”, kvitrer hun. Jeg skal tenke på det, sier jeg. Ikke snakk om, tenker jeg. Vel hjemme stirrer jeg lenge på meg selv i speilet. Skikkelig slunkne lepper altså. Det hadde jeg ikke sett før, men nå er det alt jeg ser. Hele hodet mitt er bare en stor, innsunket, støgg leppe. Jeg blir lei meg. Forsøker å tenke at det fins andre og viktigere ting i verden å bekymre seg over enn leppene mine. Jeg forsøker å tenke at det er ikke noe særlig vits å bekymre seg over noe som helst egentlig. Jeg forsøker å tenke på at andre sikkert ikke har tenkt så mye over leppene mine. Eller har de det? Sitter de der rundt middagsbordet og forsøker å ikke stirre på de fæle leppene mine, later som ingenting og snakker om været?

Jeg ringer hudpleieren. Hvordan blir det egentlig, hvis man gjør dette? Går det an å få et naturlig resultat? Kan man gjør sånn at man ikke får sugefisk look, men bare reparerer den fæle slunkenheten? Jada, hun lover at jeg kommer til å bli kjempefornøyd, det blir så fint at, men jeg kommer til å se ut som en litt freaky hollywood-frue en uke fordi det hovner opp, og da bør jeg nok ikke belage meg på sosiale aktiviteter. Skrekk og gru. Og gjør det vondt? Tannlegebedøvelse, sier hun. For meg fremstår det nærmest umulig å skulle barrikadere meg inne med kjempestore lepper en hel uke, og omtrent der må jeg bare begynne å le. Det slår det meg hvor absurd det er, det hele. I hva slags syk verden skal man trenge å sprøyte fyllstoff inn i leppene sine. De forblir slunkne. Og de er ikke SÅ slunkne heller. Jeg blir eldre. Det er greit, det blir vi alle sammen, til slutt ser vi ut som rosiner alle mann og forhåpentligvis har vi andre og hyggeligere ting å tenke på enn graden av rosinhet.

kollektiv dilla

Det er ingenting galt med chorizo. Det er godt. Men et alvorsord før jeg kommer til saken her. Skal du servere chorizo, så lær deg hvordan det skrives. Og uttales. Kjære alle restaurantører – det er ingen ”T” i chorizo. Men altså, til saken. Kjære alle restaurantører - dere MÅ ikke ha chorizo i ALLE menyene deres. Må dere? For noen år siden kunne du ikke få så mye som en vaffel uten et fjell av ruccola på toppen. Nå er det chorizo. Det er umulig å unngå, det er chorizo overalt, med T, og jeg har ikke sett det ennå men jeg skal banne på at noen serverer lutefisken med choriTzo i år også (det er forsåvidt greit, for chorizo ligner jo litt på bacon, salt og godt, og begge deler er mye bedre enn lutefisk).

Men det er et fenomen, som jeg undres over hvorvidt forekommer i andre land også, men jeg har en gnagende følelse (og den gnager, for jeg er nordmann) at dette er et veldig norsk fenomen. For hver gang det kommer noe nytt og eksotisk-klingende/-luktende/-aktig her til lands – som chorizo – så skal vi ha noe så hinsides mye av det, så ofte. Hele tiden, overalt. Is med chorizosmak, kan du få. Er det fordi nordmenn har et så svulmende og undertrykt Ola Pottit-kompleks at vi kaster oss over alt som smaker eller lukter av noe internasjonalt, og så klarer vi ikke begrense oss (aka norske alkoholvaner), og så må vi bare døtte i oss meter på meter med chorizo, og jo mer du klarer jo mer kosmopolisk er du? Eller ta balsamico. Vi spruter årgangsbalsamico til 200+ kroner flaska over salaten og har den stående fremme som et slags trofé på kjøkkenbenken. Alle mann (og har du ikke en fin flaske balsamico på kjøkkenbenken så er det litt rart). Balsamico, det fins butikkkjeder som bare selger balsamico, vi må ha balsamico på jordbæra, på isen, rundt kanten på tallerkenen (samme hva du serverer, men nå bør det helst være vakumpakket kjøtt eller fisk tilberedt i en sous vide maskin). Vi gir og får balsamico i presang, og på Jordbærpikene her om dagene bestilte jeg med et ostesmørbrød, og fikk det servert dynket i – kan du gjette hva? Mhm. Ostesmørbrød er godt. Balsamico er godt. Ostesmørbrød med balsamico ER IKKE GODT. MÅÅÅÅÅ det være balsamico på alt? Men jeg var jo trendy der jeg satt da. Litt. Selv om jeg ikke hadde gummistøvler på.

Ta gummistøvler. Det er ikke noe galt med gummistøvler. Et praktisk fotplagg når det regner mye, eller du skal krysse ei myr. Spesielt fine er de ikke, men helt greie. Plutselig en dag så jeg en fjong, middelaldrende dame på gaten i fint skjørt og lekker jakke. Og gummistøvler. Jan Thomas, hva syns du? Gummistøvler og drakt?

Det sto en liten, godt synlig lapp på de. ”Hunter” eller ”Ilse Jacobsen”. Og så – PANG! Gummistøvlene er overalt. De er i butikken. På bar. I styrerommet. På skolen. Og det på de tørreste av dager. Hva er det som feiler folk? Ser de ikke at det ser helt noldus ut? Vil de begynne å gå med en halv kokosnøtt på hodet hvis en kjendis sier det er kult? Antakeligvis. Bare tenk på skoen ”Ugg”, eller pensko som er så spisse at du ser ut som du har én eneste, veldig lang og spiss tå. Jeg sier ikke mer.

Og au! Der møtte jeg meg selv i døra. Jeg husker en kort periode jeg vaklet rundt på noen skyhøye støvletter, med tå så spiss, så spiss. På kontoret. Jeg følte meg som idiot, men noen hadde overbevist meg om at de måtte jeg ha for å være trendy. Og trendy vil man jo være. En annen gang hadde jeg i min villfarelse iført meg det som må ha vært 2000-tallets aller styggeste skomote – bryterstøvelen! Skrekk og gru og huttemegtu. Jeg kjøpte de fordi kjæresten min sa det var kult. Som den sauen jeg var, dro jeg kortet på et par sko til over tusen kroner, som, vel, de kan jo ikke beskrives med ord. De av dere som gikk i samme fella, vet hva jeg mener og gremmes med meg. Skoindustrien lo seg sikkert fillete over hva de kunne få folk til å iføre seg.

Her om dagen var jeg i Operaen. Der er det alltid mye gøy å se på. Blant annet fine frøkner med hover. Yes, folkens. Hover. Sånne som kuer og andre hovdyr har. Lekker kjole, lange lekre ben. Og nederst – hover. Og vedkommende sto ikke på scenen. Så nå tar det helt av, kan jeg fortelle dere, og her om dagen i en skobutikk kom jeg over et par hover med nagler, nagler så lange at du ville måtte gå temmelig bredbent for ikke å snuble i i dine egne hover, og jeg håper så inderlig at jeg får se akkurat det neste gang jeg skal i Operaen.

Men nok om sko, tilbake til dette fenomenet at brorparten av den urbane, kvinnelige befolkning plutselig er iført skjørt og gummistøvler, eller hover ved fine anledninger, og spiser chorizo med T til frokost, middag og kvelds. Mote, vil mange sikkert si. Det er vel det. Men hvorfor må vi ha så innmari ensforming, påtrengende og stygg mote, og så .... MYE .... av den? På t-banen her om dagen kom det en ung kar som så ganske kul ut, men med sånne hvite 80-talls Viking-gummistøvler, skikkelig ukule. Eller så var de så ukule at de var kule, hva vet jeg, jeg er for gammel til å vite antakeligvis, utenfor tidsånden, dessuten er jeg er opptatt med bæsjebleier, men den dagen regnet det faktisk. Kanskje han tenkte at han fikk ta på seg gummistøvlene sine så han ikke ble våt på bena. Ahhh.