søndag 17. mars 2013

grillen

Jeg har blitt økonomisk. Jeg har blitt medeier i et småbruk og nå skal det bli lykkelig fjellgards-idyll i mange år fremover, med lokal ysta ost frå setra oppi veien og fersk geitemjølk til frokost! (Eller æsj, kanskje ikke det siste). Jeg gleder meg veldig. Mine barns barndomsparadis, håper jeg. Men idyll er ikke gratis, iallefall ikke denne idyllen, så nå har jeg satt inn sparegiret.

Jeg har ikke vært økonomisk siden jeg sparte alle lommepengene mine til ridekurs da jeg var 12, så det er en ny og spesiell opplevelse for meg. Og la det være sagt at jeg har aldri vært en kamikaze-shopper, jeg synes vesker til over 500 kroner er latterlig (men jeg innser at det nok er jeg som er sær for nesten alle jenter jeg kjenner virker å synes at Burberry og co. er toppen). PC-bagen min er desverre fra Calvin Klein, kjøpt på en flyplass en gang i farta, og er dekket tett-i-tett med CK-logoer, og jeg gremmes. Den kostet faktisk 600 kr og det var den eneste jeg fant i passe størrelse. På russelua mi fikk jeg påskriften "Påsan", fordi jeg ikke engang hadde veske på denne tiden - jeg bar min Charlie 21 og mine selvlysende håndleddsvarmere i en plastpose fra matbutikken.

Og nå tenker sikkert de som kjenner meg på den perioden jeg kjørte rundt i en rådyr cabriolet iført matchende Prada solbriller og lurer på hva jeg vaser om nå, vel - jeg kan fortelle at det var jo litt gøy med sånn fin bil, det var det. Men jeg følte meg litt på samme måte som jeg gjorde da jeg 5 år gammel iførte meg mammas perlekjeder og kjole. De var altfor store og damete for meg og jeg var litt redd for å bli tatt på fersken. Nå har jeg solbriller til 50 kroner fra REMA1000 og de er like fine og i det øyeblikket jeg så de der ved kassa, så tenkte jeg at "de solbrillene der, de er bare MEG altså". Jeg tuller ikke.

I matbutikken, derimot, har jeg ikke nektet meg mye. Jeg har skamløst gaflet i meg pata negra og vahlrona-sjokolade på en vanlig tirsdag, og gladelig knærtet en passe dyr Amarone bare for å ta ett liter glass til sjokoladen mens jeg trykker halvt bevisstløs på "Kjøp App" på iPhonen min, mange ganger iløpet av kvelden. Kilopris hadde jeg ikke tenkt over før. Dette er min prioritering, tenkte jeg. Jeg vil KOOOOOSE meg! Tenk så mange kilo Vahlrona-sjokolade jeg kan få for prisen av ei skinntaske fra en snobbete italiener med så stort ego at han må ha initialene sine strødd tett-i-tett over absolutt alt han lager. Men nå, nå må jeg gå over prioriteringene mine på nytt.

Mat er dyrt. Jeg stirret med sjokk og vantro på sluttsummen når vi regnet ut hva vi bruker på mat pr måned. Så nå er det nye boller. Små, billige boller, fra REMA1000. Nå går jeg i butikken og jubler triumferende inni meg når jeg oppdager en ny type gulost som er skikkelig billig. Både jeg og min kjære har overbevist oss selv om at den er ganske god. Man må jo VILLE det. Hvis du spiser dårlig gulost lenge nok, så glemmer du hvordan den gode er og så er den dårlige plutselig ganske ålreit. Plutselig oppdager jeg at det er salg på pålegg på Meny. Jeg hamstrer billigste type kokt skinke og tenker skinke er skinke, ikke sant? Og vi rekker vel å spise opp all denne skinka før utløpsdatoa hvis vi står på litt? Jaaaada. Jeg tar to pakker til. Handleturen min tar dobbelt så lang tid som før. Jeg sjekker kilopris på absloutt alt, og kommer ut av kassa flere hundre kroner rikere. Iallefall føles det sånn. Jeg kjenner med blandede følelser på det faktum at jeg godter meg i min nye gnienhet, ha ha ha - de trodde de kunne lure meg med den røkelaksen, den ene kostet 200 kr pr. kg og den andre over 300, men jeg så det jeg! Jeg merker at mitt økonomiske jeg har blitt ganske mistenksom. Visse du forresten at det ofte lønner seg å kjøpe den lille tuben og ikke den store?

I går var vi på hytte-messe. Jeg har aldri vært på messe før, og ble indignert da jeg oppdaget at de skulle ha 180 kr for at jeg skulle allernådigst få komme inn i butikken og kjøpe noe. WTF? I gamle dager ville jeg ikke tenkt mye over det og bare rasket ut en 200-lapp av lomma, men nå, nå har jeg blitt økonomisk. Mitt nye økonomiske jeg entrer messa med et surt grynt, men misnøyen varer bare til vi finner en monstergrill til 1500 kr, førpris 3790.- Ha-haaa! Kupp! Glemt er alt jeg før har tenkt om hvor utrolig dødsharry det er med sånn diger grill, og at jeg syns grillmat som regel er ganske kjedelig, og at jeg egentig helst vil grille pølsa mi på pinne over et hyggelig bål, jeg trenger ikke en 500-kilos grill med vinger og flere etasjer. Jeg spiser bare pølse uansett.

MEN - 1500 kr, for et kupp, den må vi jo bare ha, og så forestiller vi oss alle mulige anledninger på småbruket fremover der det kommer til å være helt topp, ja helt avgjørende faktisk, at vi har en slik grill. Vi skal trille den ut fra låven over på terrassen og grille for alle gjestene som kommer til å komme, de kommer til å komme ofte, og mange, det er vi nå enda mere sikre på. Med en slik flott grill. Den grillen kommer til å få kjørt seg! Det var jammen godt at vi kom over det tilbudet.

Dette innkjøpet gir meg dog en litt gnagende følelse av at i min iver etter å være flink, så har jeg brukt mer penger enn før, på å handle på gode tilbud, på varer jeg egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe. Det krever trening og disiplin å være økonomisk. Jeg har ikke regnet på det ennå. Fasiten kommer nok først etter en stund, når vi ser om det totale forbruket vårt har gått ned. I mellomtiden kan man se meg skulende mistenksomt på utløpsdatoer og kilopriser på Meny og valfartende til varemesser for å kjøpe ting på knalltilbud som jeg sikkert trenger, kanskje sårt, men som jeg bare ikke har oppdaget ennå.