hormonella

Jeg står på Rema 1000 og griner. Type tørke-snørr-griner. Jeg finner nemlig ikke kjøttdeigen. Jeg finner pølser, kyllingfilet, bacon, rød danske-salami, alle kjøttprodukter som tenkes kan, de finner jeg, alt sammen samlet i en egen seksjon åpenbart dedikert til kjøttprodukter. Men kjøttdeig, denne grunnpilaren i det norske middags-kosthold? Nei se den, den har de plassert for seg selv. Et stykke unna alle de andre kjøttproduktene (dette finner jeg ut etter at jeg har gitt opp, og tilfeldigvis oppdager kjøttdeigen ved siden av fiskekakene).

Men, altså, jeg står der og griner, et lite hulk unnslipper. Jeg må jo ha kjøttdeig, jeg skal lage lasagne! Jeg tørker snørr. Jeg tenker på min søster, som begynte å grine på restaurant da hun var gravid, fordi hun ble så skuffa over maten. Her skulle hun ut og kose seg en kveld, virkelig skjemme seg bort, og så var ikke maten så veldig god som hun hadde tenkt at den skulle være. Ikke rart hun brøt sammen. Jeg trenger den historien nå, den gjør at jeg ikke føler meg helt forrykt.

Min reaksjon kan kanskje virke bittelitt ute av proporsjoner, men det lengste strekket jeg hadde sovet sammenhengende de foregående 4 ukene, var 3 timer, og jeg var smekkfull av post-fødsel hormoner. I mitt gamle liv, før jeg begynte å yngle, tenkte jeg at alle disse gravide eller ammende damene som påsto at de hadde lyst til å spise murpuss eller fyrstikker, eller som sendte sine kjære ut for å få tak i sylteagurker midt på natta (Pariseragurker, IKKE den andre typen!) - jeg tenkte at de bare skyldte på hormoner, prøvde å gjøre seg interessante, og utnyttet en situasjon som den stakkars mannen ikke noen gang hadde mulighet for å avsløre. Vel, jeg trekker tilbake alt jeg har sagt og tenkt i så henseende. Respekt for hormoner. Og for søvnmangel. Kombinert er det følelsesmessig napalm.

For min del var det ikke spesielle matlyster som preget min gravide personlighet, selv om jeg forlangte sitronfromasj til dessert da jeg var på besøk hos noen jeg ikke kjenner SÅ godt. For min del var det temperament. 8 måneder ut i graviditeten er vi på ferie på småbruket vårt. Vi spiser frokost, og han vil ha meg til å prøve appelsinmarmelade på brunosten. Men jeg vil ikke ha syltetøy på ost, hvor mange ganger må jeg si dette i løpet av livet, jeg er 40 år og jeg har kommet frem til at jeg LIKER IKKE syltetøy på ost, men folk gir ikke opp, igjen og igjen, du må jo spise syltetøy på ost, så kjedelig du er, skal du aldri prøve noe nytt? JO, for svarte svingende, jeg prøver da masse nytt, men jeg liker ikke syltetøy på ost hører du, og jeg kan faktisk bestemme selv! Jeg kan høre på «Fairytale» med Alexander Rybak på full guffe i bilen hvis jeg vil også, noe jeg gjør, fordi jeg er førti år og derfor driter i hva andre syns, dødsbra låt. Bare innrøm det, du også, du digger den ikke sant? Men har du prøvd akkurat den kombinasjonen, sier han - appelsinmarmelade og gudbrandsdalsost? Det er jo noe helt annet enn mysost med jorbærsyltetøy? Nei din fordømrade kverulant, jeg har ikke prøvd det, men jeg VIL IKKE hører du, er det så fordømt viktig for deg eller?? Nei det er ikke det, sier han, men du kan jo ikke vite om du ikke liker den kombinasjonen når du ikke har smakt den? Han forstår ikke at han burde stoppe. Jeg blir til napalm. Som for å understreke det faktum at jeg ikke vil ha syltetøy på osten min, så sparker jeg igjen døra til oppvaskmaskinen med foten. Litt hardt kanskje. Ok, ganske hardt faktisk. Da begår han den kardinalfeilen å påpeke at det er da vel ikke nødvendig å ta sånn på vei? Snakk om å helle bensin på en brann som allerede er ute av kontroll. Jeg tar vel for h......e ikke på vei, jeg lukket bare døra til oppvaskmaskinen med foten for å slippe å bøye meg ned for jeg har vondt i ryggen! Og det blir litt hardere når jeg gjør det med foten, jeg «tar ikke på vei»! Jeg hører til min forskrekkelse at jeg bruker et ufordragelig tonefall, som for å herme etter ham på særdeles urettferdig vis, og jeg juger så det renner for å slippe å innrømme at jeg oppfører meg som en fireåring. Jeg ser jo alt dette her, mens hele scenen utfolder seg, og derfor blir jeg fortvila, så jeg begynner å grine. Jeg hulker. Du må ikke ha syltetøy på osten din, kjære, sier han forsonende, med et litt forferdet ansiktsuttrykk. Det var ikke det jeg mente. Du kan få ha bare ost på, klart det! Han løser situasjonen ved å komme å holde rundt meg. Det er stort av ham. Og lurt. Men han er ikke høygravid og har derfor mer vett i behold enn meg.

Første gangen jeg var gravid, sto jeg i en skråning utenfor Tromsø og ropte «drittsekk» til min kjære (og jeg husker ikke hvorfor, så så veldig alvorlig kan det jo ikke ha vært), før jeg på dramatisk vis kastet sykkelen min med 20 kg bagasje i grøfta og løp inn i skogen og satte meg bak en tue og hulket. Det var på slutten av bryllupsreisen vår. Jeg var 3+ måneder gravid og hadde syklet 250 mil fra Lindesnes, i all hovedsak i striregn (cred, takk). I etterkant har jeg lært at han ikke så noe som helst av hele dette opptrinnet, han hadde bare sykla videre han. Så det var jo i tillegg helt bortkasta. Jeg satt inni skauen der bak tua mi, og ventet på at han skulle komme inn og trøste meg og si unnskyld (for hva, det vet jeg altså ikke). Jeg er ikke stolt av dette. Men det blir ikke flere barn nå, og det føles ok. Litt lettet, er jeg tilogmed kanskje.

septiktank

Livet på landet har begynt. Det er herlig. Akkurat sånn jeg hadde tenkt. Bortsett fra vannrett hagl i mai. Bagatell. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, og fryser du utvikler du karakteren din, og så videre. Jeg kan dessuten skaffe meg en hjelm med visir som beskyttelse mot de verste bygene. No problem. Det ER herlig her. Jeg har bakt muffins på det koooslige kjøkkenet med vinduet åpent mot naturen og lillemor på tunet, der hun henrykt viser frem en gråstein og en kongle. Pappa hugger ved i låven. Idyll. Timotei reklamefilm. Men så.

"Septiktank", sier min kjære. "Hvordan vet vi når den er full?" Hæ, hva da? Jeg beundrer den flotte porselensdoen med panoramautsikt over Rondane og duftlys og SPA-duftende håndkrem i vinduskarmen. Er ikke dette en vanlig do? Jo men den fører til en septiktank - ikke kloakk. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å forholde meg til dette. Intenst ikke lyst. Jeg sniker meg forbi ham og ut på badet for å tenne stemningsfulle te-lys. Kanskje vi ikke trenger å snakke mer om det. På badet er det en diger steam-dusj med regnfall og badstue-benk i stilfullt mørkt tre INNI dusjen. Jeg skal sitte der og dampe meg i lyset fra blafrende duftlys. Et glass champagne i hånden.

"Septiktank" sier han igjen. Han begynner å irritere meg. Dette passer ikke inn. "full septiktank ikke sløse spare vann tenke oss om ikke dusje hver dag være raske og hvordan vet vi når full renner det over på do?" Uhyggelige bilder danner seg på netthinnen mens jeg titter lengselsfullt inn i fine dusjen. Jeg hadde ikke sett for meg at en septiktank og dens innhold skulle ha noe å gjøre med mitt private SPA på fjellet. Dette blir så feil. Men kan vi ikke bare få noen til å komme å tømme den når det trengs da? Jeg lengter vekk fra denne samtalen. Blikket jeg får tilbake sier meg at det er kanskje ikke sånn. Vi skal vel ikke gjøre det SELV? Grøss og gru, enda mer uhyggelige bilder på netthinnen. Jeg husker den gangen han skulle tømme doen på båten. Jeg husker det godt. Han gikk forbi meg med en gul tank full av skvalpende, huff, dere skjønner, det var så ille. Han måtte åpne hullet og tømme det ut.

"Nei selvfølgelig skal vi ikke tømme den selv, men det koster jo penger da". Og dermed møter jeg mitt nye økonomiske jeg i do-døra. Mon tro hvor mange septiktank-tømminger vi får for prisen av en monstergrill med vinger og flere etasjer? Er det bra bruktmarked for slikt? Vi har nemlig to stykker, for det fulgte visst med en slik med småbruket. Jeg tenker på togbilletten jeg akkurat har kjøpt til 1000(!) kr T/R Oslo-Alvdal og forbanner NSB og de sinnsyke billettprisene. Hvor mange septiktank-tømminger kunne jeg fått for en togbillett? Her skal man være miljøvennlig og kjøre tog og så blir man flådd til skinnet takk skal du ha, 499 kr ("minipris") til Oslo og jeg må sitte med sola i øynene hele veien fordi solskydd-gardinene på toget er ubrukelige, OG jeg trenger penger til septiktank-tømming og ikke bruke de på overprisede og ukomfortable togbilletter. NSB må ta noe av ansvaret for at min SPA-drøm slår sprekker. Helt klart. Hvor mye koster en septiktank-tømming? Kan de kanskje bare komme og ta det når det trengs, uten at vi ser det? Det hadde vært best.

Han må ha lest noe ut av ansiktsuttrykket mitt da han sier at jeg skal jo selvfølgelig få kose meg med steamdusj. Å...? Ja? Men ikke hver dag kanskje? Nei det går fint altså, det går kjempefint. En gang i uka kanskje? Og jeg kan jo bruke litt av champagnen til å skylle ut balsamen med. Så sparer jeg litt vann der også?

 
 blogglisten_4d05e7e0ac0087f1fadece323f8be4b3

grillen

Jeg har blitt økonomisk. Jeg har blitt medeier i et småbruk og nå skal det bli lykkelig fjellgards-idyll i mange år fremover, med lokal ysta ost frå setra oppi veien og fersk geitemjølk til frokost! (Eller æsj, kanskje ikke det siste). Jeg gleder meg veldig. Mine barns barndomsparadis, håper jeg. Men idyll er ikke gratis, iallefall ikke denne idyllen, så nå har jeg satt inn sparegiret.

Jeg har ikke vært økonomisk siden jeg sparte alle lommepengene mine til ridekurs da jeg var 12, så det er en ny og spesiell opplevelse for meg. Og la det være sagt at jeg har aldri vært en kamikaze-shopper, jeg synes vesker til over 500 kroner er latterlig (men jeg innser at det nok er jeg som er sær for nesten alle jenter jeg kjenner virker å synes at Burberry og co. er toppen). PC-bagen min er desverre fra Calvin Klein, kjøpt på en flyplass en gang i farta, og er dekket tett-i-tett med CK-logoer, og jeg gremmes. Den kostet faktisk 600 kr og det var den eneste jeg fant i passe størrelse. På russelua mi fikk jeg påskriften "Påsan", fordi jeg ikke engang hadde veske på denne tiden - jeg bar min Charlie 21 og mine selvlysende håndleddsvarmere i en plastpose fra matbutikken.

Og nå tenker sikkert de som kjenner meg på den perioden jeg kjørte rundt i en rådyr cabriolet iført matchende Prada solbriller og lurer på hva jeg vaser om nå, vel - jeg kan fortelle at det var jo litt gøy med sånn fin bil, det var det. Men jeg følte meg litt på samme måte som jeg gjorde da jeg 5 år gammel iførte meg mammas perlekjeder og kjole. De var altfor store og damete for meg og jeg var litt redd for å bli tatt på fersken. Nå har jeg solbriller til 50 kroner fra REMA1000 og de er like fine og i det øyeblikket jeg så de der ved kassa, så tenkte jeg at "de solbrillene der, de er bare MEG altså". Jeg tuller ikke.

I matbutikken, derimot, har jeg ikke nektet meg mye. Jeg har skamløst gaflet i meg pata negra og vahlrona-sjokolade på en vanlig tirsdag, og gladelig knærtet en passe dyr Amarone bare for å ta ett liter glass til sjokoladen mens jeg trykker halvt bevisstløs på "Kjøp App" på iPhonen min, mange ganger iløpet av kvelden. Kilopris hadde jeg ikke tenkt over før. Dette er min prioritering, tenkte jeg. Jeg vil KOOOOOSE meg! Tenk så mange kilo Vahlrona-sjokolade jeg kan få for prisen av ei skinntaske fra en snobbete italiener med så stort ego at han må ha initialene sine strødd tett-i-tett over absolutt alt han lager. Men nå, nå må jeg gå over prioriteringene mine på nytt.

Mat er dyrt. Jeg stirret med sjokk og vantro på sluttsummen når vi regnet ut hva vi bruker på mat pr måned. Så nå er det nye boller. Små, billige boller, fra REMA1000. Nå går jeg i butikken og jubler triumferende inni meg når jeg oppdager en ny type gulost som er skikkelig billig. Både jeg og min kjære har overbevist oss selv om at den er ganske god. Man må jo VILLE det. Hvis du spiser dårlig gulost lenge nok, så glemmer du hvordan den gode er og så er den dårlige plutselig ganske ålreit. Plutselig oppdager jeg at det er salg på pålegg på Meny. Jeg hamstrer billigste type kokt skinke og tenker skinke er skinke, ikke sant? Og vi rekker vel å spise opp all denne skinka før utløpsdatoa hvis vi står på litt? Jaaaada. Jeg tar to pakker til. Handleturen min tar dobbelt så lang tid som før. Jeg sjekker kilopris på absloutt alt, og kommer ut av kassa flere hundre kroner rikere. Iallefall føles det sånn. Jeg kjenner med blandede følelser på det faktum at jeg godter meg i min nye gnienhet, ha ha ha - de trodde de kunne lure meg med den røkelaksen, den ene kostet 200 kr pr. kg og den andre over 300, men jeg så det jeg! Jeg merker at mitt økonomiske jeg har blitt ganske mistenksom. Visse du forresten at det ofte lønner seg å kjøpe den lille tuben og ikke den store?

I går var vi på hytte-messe. Jeg har aldri vært på messe før, og ble indignert da jeg oppdaget at de skulle ha 180 kr for at jeg skulle allernådigst få komme inn i butikken og kjøpe noe. WTF? I gamle dager ville jeg ikke tenkt mye over det og bare rasket ut en 200-lapp av lomma, men nå, nå har jeg blitt økonomisk. Mitt nye økonomiske jeg entrer messa med et surt grynt, men misnøyen varer bare til vi finner en monstergrill til 1500 kr, førpris 3790.- Ha-haaa! Kupp! Glemt er alt jeg før har tenkt om hvor utrolig dødsharry det er med sånn diger grill, og at jeg syns grillmat som regel er ganske kjedelig, og at jeg egentig helst vil grille pølsa mi på pinne over et hyggelig bål, jeg trenger ikke en 500-kilos grill med vinger og flere etasjer. Jeg spiser bare pølse uansett.

MEN - 1500 kr, for et kupp, den må vi jo bare ha, og så forestiller vi oss alle mulige anledninger på småbruket fremover der det kommer til å være helt topp, ja helt avgjørende faktisk, at vi har en slik grill. Vi skal trille den ut fra låven over på terrassen og grille for alle gjestene som kommer til å komme, de kommer til å komme ofte, og mange, det er vi nå enda mere sikre på. Med en slik flott grill. Den grillen kommer til å få kjørt seg! Det var jammen godt at vi kom over det tilbudet.

Dette innkjøpet gir meg dog en litt gnagende følelse av at i min iver etter å være flink, så har jeg brukt mer penger enn før, på å handle på gode tilbud, på varer jeg egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe. Det krever trening og disiplin å være økonomisk. Jeg har ikke regnet på det ennå. Fasiten kommer nok først etter en stund, når vi ser om det totale forbruket vårt har gått ned. I mellomtiden kan man se meg skulende mistenksomt på utløpsdatoer og kilopriser på Meny og valfartende til varemesser for å kjøpe ting på knalltilbud som jeg sikkert trenger, kanskje sårt, men som jeg bare ikke har oppdaget ennå.

insomnia

00:13. Shit. Nå mååå jeg sove. Lille Persille våkner tidlig, og sikkert flere ganger i natt også. Sove! Nå! Jeg snur meg rundt andre veien og blir oppmerksom på det lille, blå lyset på babycallen. Det blir sterkere og sterkere. Det trenger seg gjennom øyelokket mitt. Til slutt er hele rommet flombelyst i blått. Og det romler i magen. Jeg er sulten. Jeg prøver å ignorere det. Kommer plutselig på hotellfrokosten på Rica i Trondheim. Norges beste. Vafler, lapper, brioche, fersk omelett. Jeg er veldig tørr i munnen. Fomler etter en pastill. Lakris. Tankene flyr hen til panda-lakris, og at pandaen er kritisk utrydningstruet. Jeg blir plutselig veldig bekymret, dette er jo faktisk svært alvorlig og det ser svart ut og jeg blir mer og mer opprørt jo mer jeg tenker på det og nå får jeg hvertfall ikke sove. Nå har jeg dårlig samvittighet også, jeg klarer ikke helt sette fingeren på for hva. Men det føles som om jeg har gjort noe galt. Burde jeg ha vært mer oppmerksom mot min kjære i dag? Tenkte jeg bare på meg selv og gikk og søyt over forkjølelsen min mens han sikkert var kjempesliten og syk han også mens jeg, jeg gikk der og tenkte bare på meg selv. Uff. Klump i halsen. Jeg planlegger unnskyldning så fort han våkner. Jeg må ikke glemme det. Skal jeg skrive det ned? Tankene blir avbrutt av et smell. Det gjaller i veggene i nabolaget. Pistol? Jeg legger merke til tidspunktet. 00:42. Kanskje det blir det avgjørende vitnesbyrdet i drapssaken. "Jo, jeg lå våken skjønner du, og så så jeg på klokka akkurat da for jeg tenkte at det kunne være viktig å vite akkurat når skuddet ble avfyrt, hvis det var et skudd". Er det troverdig det da, at noen tenker sånn. Ingen tenker sånn, herregud. Nytt smell. Ser ikke på klokka. Må skjerpe meg. Ærlig talt. Sov! Enda et nytt smell. Hmm. Noterer 00:44. Er det en massakre på gang? Jeg kan sitte på viktige bevis. Jeg blir litt gira. Og deretter distrahert av at jeg bare har et halvt, kanskje kvart, nesebor å puste igjennom. Og det piper. Jeg må puste med munnen, og blir ørken-tørr i munnen. Mer lakrispastill. Bare én igjen, må forsøke å suge bare forsiktig så den varer til jeg klarer å sovne. Nå MÅ jeg sove. Ikke tenke. Jeg tenker på å ikke tenke. Men da tenker jeg. Er det mulig å ikke tenke? Har noen forsket på det? Det er interessant. Jeg googler på iPhonen, men legger den fra meg før resultatene kommer, herreguuuud nå må jeg skjerpe meg! Helsikes iPhone, må få meg ordentlig vekkerklokke. Jeg skriver det opp på huskelista på iPhonen min. Jeg har lest eller hørt at mange svært intelligente mennesker sover lite. Det var blant annet en amerikansk president som bare sov fire timer per natt. Kanskje jeg er faktisk er ekstremt intelligent, men så intelligent at ingen skjønner det, ikke engang jeg selv? Jeg føler meg jo ganske ofte misforstått. Noen ganger føler jeg at jeg ser en sak fra så mange sider samtidig at det blir så komplekst at det er umulig å rekke å forklare for de andre før de haster videre til neste tema. Er jeg kanskje et fortapt geni? Jeg kommer på den gangen jeg satte meg fore å tenke minst én original tanke i løpet av en dag, og mislyktes. Jeg slår fra meg geni-teorien som forklaring på min søvnløshet. Dessuten sover jeg jo tross alt som regel som en stein og forstår ikke annuitetslån og styringsrente. Nei, ikke geni. Bare søvnløs. Nå har jeg ingen nesebor å puste igjennom. Svineinfluensa? Kjenner at det verker litt i kroppen og jeg begynner å få vondt i hodet. Og så får jeg plutselig lyst til å tegne, tegne en sykdom, med kullstift, men jeg kan ikke tegne nå, jeg må sooooove! Men jeg må på do. 02:21. Nå er det snart halvveis til morgen. Det er kanskje best å gi opp å prøve å sove, for da får jeg sikkert sove. Hvis jeg ikke tenker på det. Jeg gir opp. Men jeg tenker på det. Tenke på å ikke tenke å ikke på å sove. Jeg trenger ikke sove, det er ikke så farlig. Jeg holder på å gå på en rød buss når baby begynner å gråte og river meg ut av den begynnende søvnen. Hun roterer rundt sengen, reiser seg opp og strekker armene etter meg i halvsøvne. Trøste, bysse. 03:10. I seng igjen. Skal vi se, hvor var den røde bussen. Ingen rød buss, bare uhorvelig irriterende blått lys på babycallen. Jeg er ekstremt trøtt, jeg har ikke nesebor, jeg er dritsulten og irritert. Og det klør under foten. Nå kommer jeg på at jeg skal til tannlegen og rotamputere til uka. Rotamputasjon klassifiseres som kirurgi og er rotfyllingenes storebror. Rotamputasjon er trollet under brua og de tre bukkene bruse er små, søte rotfyllinger. Det hadde jeg glemt litt. Man får grønne klær på seg og kostnaden blir dekket av staten. Så ille er det. Staten trøste litt. 04:50. Tilbake til frokosten på Rica i Tromsø. Det var Tromsø, ikke Trondheim. Pannekaker med sirup. Fersk brioche og masse gouda-ost. Jeg elsker ost. Og kaffe, deilig kaffe. Jeg har et svare strev med å padle motstrøms opp en elv av kaffe mellom reolene på Meny da baby roper. På tide å stå opp.

fossiler

Jeg ligger i senga. Det er en halvtime til jeg må dra. Jeg fomler meg frem til iPhonen og åpner appen. Den nye appen, med hvilken jeg har tatt steget ut av de bakstreverskes rekker, og inn i de innovatives, de fremtidsrettedes, rekken til de som baner vei for en bedre og riktigere teknologisk utvikling. Jeg føler meg ikke så rent lite ovenpå, flink og kul. ”Skru på klimanlegg”. Ute i garasjen våkner Elliot til liv. Det er minus 13 grader ute, og gjett om jeg bryr meg. Ha ha ha. For når jeg en halvtime smyger meg inn i førersetet (og jeg trenger ikke engang å låse opp for bilen vet at jeg har nøkkelen i lomma) så er det varmt og godt. Hanskene har jeg lagt igjen inne, for rattet er oppvarmet (oh la la) og det samme er setet. Og så trykker jeg på en knapp, og med en stilig trudelutt våkner det tøffe dashboardet til liv og jeg triller lydløst ut av garasjen og ut på veien. Det er litt sånn som jeg forestiller meg at det må være å kjøre et lite romskip.

Og der står de, fossilene. I kø. Dag ut og dag inn. Med dyrt, fossilt brennstoff på tanken. Jeg klarer ikke la være å le høyt og sikkert litt nedlatende der jeg suser forbi i kollektivfeltet, mens jeg tenker på hvor mye penger jeg sparer på å slippe å fylle bensin. Full tank for meg koster 14 kr. Hi hi hi. Når jeg passerer bomringen koster det ingenting.

Det er lørdag, og siste dagen med åpne butikker før nyttårsaften. Desperate blikk i digre, klossete SUVer kjemper om parkeringsplassene. Jeg smyger meg elegant forbi og parkerer rett ved siden av inngangsdøra til kjøpesenteret, elbil-plassene er stort sett kremplasser. Fniiis. Jeg plugger i stikkontakten og lader gratis mens jeg handler.

Det er noen fordeler med gammeldags bil som kjører på bensin eller diesel. Rekkevidde, er vel egentlig den eneste jeg kan komme på. Men bilen vår, en nydelig blå Nissan Leaf (http://pub.tv2.no/multimedia/TV2/archive/00806/Nissan-Leaf-4_806378p.jpg) , kjører 15 mil på en lading, og med stadig flere hurtigladestasjoner så når vi snart hur langt som helst! Til hverdangsbruk har jeg aldri behov for mer enn 15 mil. Og neste år kommer Tesla. Kulere enn James Bond. Rekkevidde på en lading: 40 mil. Ladies and gentlemen, la meg presentere fremtiden: http://www.teslamotors.com/. Ikke så mange grunner til å kjøre fossilt lenger da, eller hva?

sugefisk

”Jeg har veldig lyst til å ta leppene dine”. Sier hun. Jeg blir forvirret. Hva mener hun? Jeg tror ikke jeg vil at leppene mine skal bli tatt. Åssen da ta dem, sier jeg? ”Fylle dem litt opp”. Hun sier at de begynner å bli litt slunkne. Slunkne? Jeg kjenner på dem. Jeg har ikke lagt så veldig merke til leppene mine før egentlig. Selvkritiske meg, som trodde at jeg alltid ville være den første til å se alle mine skavanker etterhvert som det baller på seg i aksellererende tempo med åra. Jeg har sett at ansiktet faller både innover og nedover, og kråketærne ved øynene. Men så har jeg altså gått rundt i all offentlighet med slunkne lepper uten å vite det.

Men fylle opp med hva da? Filler, sier hun. Helt ufarlig. Og det kommer til å bli sååå fint på deg, altså. Du kommer til å få tilbake de leppene du hadde da du var 16. Jeg forsøker å forestille meg hvordan mine 16-årige lepper så ut, og hvordan det kommer til å se ut når resten av ansiktet er 39 og leppene bare 16. Jeg ser for meg døtrene til John Fredriksen, som ser ut som sugefisker, Angelina Jolie, som jeg også syns ser ut som en sugefisk (nei, jeg er ikke sjalu, hun ser ut som en sugefisk). Jeg vil ikke ha sånn sugefisk-look. Jeg ser nærmere på hudpleieren. Leppene hennes er ganske fyldige, og når hun snakker så har jeg alltid syntes at det så litt rart ut. Som om hun har vært hos tannlegen og bedøvelsen ikke har gått helt ut.

”Jeg gir meg ikke altså, vi bare må ta leppene dine”, kvitrer hun. Jeg skal tenke på det, sier jeg. Ikke snakk om, tenker jeg. Vel hjemme stirrer jeg lenge på meg selv i speilet. Skikkelig slunkne lepper altså. Det hadde jeg ikke sett før, men nå er det alt jeg ser. Hele hodet mitt er bare en stor, innsunket, støgg leppe. Jeg blir lei meg. Forsøker å tenke at det fins andre og viktigere ting i verden å bekymre seg over enn leppene mine. Jeg forsøker å tenke at det er ikke noe særlig vits å bekymre seg over noe som helst egentlig. Jeg forsøker å tenke på at andre sikkert ikke har tenkt så mye over leppene mine. Eller har de det? Sitter de der rundt middagsbordet og forsøker å ikke stirre på de fæle leppene mine, later som ingenting og snakker om været?

Jeg ringer hudpleieren. Hvordan blir det egentlig, hvis man gjør dette? Går det an å få et naturlig resultat? Kan man gjør sånn at man ikke får sugefisk look, men bare reparerer den fæle slunkenheten? Jada, hun lover at jeg kommer til å bli kjempefornøyd, det blir så fint at, men jeg kommer til å se ut som en litt freaky hollywood-frue en uke fordi det hovner opp, og da bør jeg nok ikke belage meg på sosiale aktiviteter. Skrekk og gru. Og gjør det vondt? Tannlegebedøvelse, sier hun. For meg fremstår det nærmest umulig å skulle barrikadere meg inne med kjempestore lepper en hel uke, og omtrent der må jeg bare begynne å le. Det slår det meg hvor absurd det er, det hele. I hva slags syk verden skal man trenge å sprøyte fyllstoff inn i leppene sine. De forblir slunkne. Og de er ikke SÅ slunkne heller. Jeg blir eldre. Det er greit, det blir vi alle sammen, til slutt ser vi ut som rosiner alle mann og forhåpentligvis har vi andre og hyggeligere ting å tenke på enn graden av rosinhet.

kollektiv dilla

Det er ingenting galt med chorizo. Det er godt. Men et alvorsord før jeg kommer til saken her. Skal du servere chorizo, så lær deg hvordan det skrives. Og uttales. Kjære alle restaurantører – det er ingen ”T” i chorizo. Men altså, til saken. Kjære alle restaurantører - dere MÅ ikke ha chorizo i ALLE menyene deres. Må dere? For noen år siden kunne du ikke få så mye som en vaffel uten et fjell av ruccola på toppen. Nå er det chorizo. Det er umulig å unngå, det er chorizo overalt, med T, og jeg har ikke sett det ennå men jeg skal banne på at noen serverer lutefisken med choriTzo i år også (det er forsåvidt greit, for chorizo ligner jo litt på bacon, salt og godt, og begge deler er mye bedre enn lutefisk).

Men det er et fenomen, som jeg undres over hvorvidt forekommer i andre land også, men jeg har en gnagende følelse (og den gnager, for jeg er nordmann) at dette er et veldig norsk fenomen. For hver gang det kommer noe nytt og eksotisk-klingende/-luktende/-aktig her til lands – som chorizo – så skal vi ha noe så hinsides mye av det, så ofte. Hele tiden, overalt. Is med chorizosmak, kan du få. Er det fordi nordmenn har et så svulmende og undertrykt Ola Pottit-kompleks at vi kaster oss over alt som smaker eller lukter av noe internasjonalt, og så klarer vi ikke begrense oss (aka norske alkoholvaner), og så må vi bare døtte i oss meter på meter med chorizo, og jo mer du klarer jo mer kosmopolisk er du? Eller ta balsamico. Vi spruter årgangsbalsamico til 200+ kroner flaska over salaten og har den stående fremme som et slags trofé på kjøkkenbenken. Alle mann (og har du ikke en fin flaske balsamico på kjøkkenbenken så er det litt rart). Balsamico, det fins butikkkjeder som bare selger balsamico, vi må ha balsamico på jordbæra, på isen, rundt kanten på tallerkenen (samme hva du serverer, men nå bør det helst være vakumpakket kjøtt eller fisk tilberedt i en sous vide maskin). Vi gir og får balsamico i presang, og på Jordbærpikene her om dagene bestilte jeg med et ostesmørbrød, og fikk det servert dynket i – kan du gjette hva? Mhm. Ostesmørbrød er godt. Balsamico er godt. Ostesmørbrød med balsamico ER IKKE GODT. MÅÅÅÅÅ det være balsamico på alt? Men jeg var jo trendy der jeg satt da. Litt. Selv om jeg ikke hadde gummistøvler på.

Ta gummistøvler. Det er ikke noe galt med gummistøvler. Et praktisk fotplagg når det regner mye, eller du skal krysse ei myr. Spesielt fine er de ikke, men helt greie. Plutselig en dag så jeg en fjong, middelaldrende dame på gaten i fint skjørt og lekker jakke. Og gummistøvler. Jan Thomas, hva syns du? Gummistøvler og drakt?

Det sto en liten, godt synlig lapp på de. ”Hunter” eller ”Ilse Jacobsen”. Og så – PANG! Gummistøvlene er overalt. De er i butikken. På bar. I styrerommet. På skolen. Og det på de tørreste av dager. Hva er det som feiler folk? Ser de ikke at det ser helt noldus ut? Vil de begynne å gå med en halv kokosnøtt på hodet hvis en kjendis sier det er kult? Antakeligvis. Bare tenk på skoen ”Ugg”, eller pensko som er så spisse at du ser ut som du har én eneste, veldig lang og spiss tå. Jeg sier ikke mer.

Og au! Der møtte jeg meg selv i døra. Jeg husker en kort periode jeg vaklet rundt på noen skyhøye støvletter, med tå så spiss, så spiss. På kontoret. Jeg følte meg som idiot, men noen hadde overbevist meg om at de måtte jeg ha for å være trendy. Og trendy vil man jo være. En annen gang hadde jeg i min villfarelse iført meg det som må ha vært 2000-tallets aller styggeste skomote – bryterstøvelen! Skrekk og gru og huttemegtu. Jeg kjøpte de fordi kjæresten min sa det var kult. Som den sauen jeg var, dro jeg kortet på et par sko til over tusen kroner, som, vel, de kan jo ikke beskrives med ord. De av dere som gikk i samme fella, vet hva jeg mener og gremmes med meg. Skoindustrien lo seg sikkert fillete over hva de kunne få folk til å iføre seg.

Her om dagen var jeg i Operaen. Der er det alltid mye gøy å se på. Blant annet fine frøkner med hover. Yes, folkens. Hover. Sånne som kuer og andre hovdyr har. Lekker kjole, lange lekre ben. Og nederst – hover. Og vedkommende sto ikke på scenen. Så nå tar det helt av, kan jeg fortelle dere, og her om dagen i en skobutikk kom jeg over et par hover med nagler, nagler så lange at du ville måtte gå temmelig bredbent for ikke å snuble i i dine egne hover, og jeg håper så inderlig at jeg får se akkurat det neste gang jeg skal i Operaen.

Men nok om sko, tilbake til dette fenomenet at brorparten av den urbane, kvinnelige befolkning plutselig er iført skjørt og gummistøvler, eller hover ved fine anledninger, og spiser chorizo med T til frokost, middag og kvelds. Mote, vil mange sikkert si. Det er vel det. Men hvorfor må vi ha så innmari ensforming, påtrengende og stygg mote, og så .... MYE .... av den? På t-banen her om dagen kom det en ung kar som så ganske kul ut, men med sånne hvite 80-talls Viking-gummistøvler, skikkelig ukule. Eller så var de så ukule at de var kule, hva vet jeg, jeg er for gammel til å vite antakeligvis, utenfor tidsånden, dessuten er jeg er opptatt med bæsjebleier, men den dagen regnet det faktisk. Kanskje han tenkte at han fikk ta på seg gummistøvlene sine så han ikke ble våt på bena. Ahhh.