insomnia

00:13. Shit. Nå mååå jeg sove. Lille Persille våkner tidlig, og sikkert flere ganger i natt også. Sove! Nå! Jeg snur meg rundt andre veien og blir oppmerksom på det lille, blå lyset på babycallen. Det blir sterkere og sterkere. Det trenger seg gjennom øyelokket mitt. Til slutt er hele rommet flombelyst i blått. Og det romler i magen. Jeg er sulten. Jeg prøver å ignorere det. Kommer plutselig på hotellfrokosten på Rica i Trondheim. Norges beste. Vafler, lapper, brioche, fersk omelett. Jeg er veldig tørr i munnen. Fomler etter en pastill. Lakris. Tankene flyr hen til panda-lakris, og at pandaen er kritisk utrydningstruet. Jeg blir plutselig veldig bekymret, dette er jo faktisk svært alvorlig og det ser svart ut og jeg blir mer og mer opprørt jo mer jeg tenker på det og nå får jeg hvertfall ikke sove. Nå har jeg dårlig samvittighet også, jeg klarer ikke helt sette fingeren på for hva. Men det føles som om jeg har gjort noe galt. Burde jeg ha vært mer oppmerksom mot min kjære i dag? Tenkte jeg bare på meg selv og gikk og søyt over forkjølelsen min mens han sikkert var kjempesliten og syk han også mens jeg, jeg gikk der og tenkte bare på meg selv. Uff. Klump i halsen. Jeg planlegger unnskyldning så fort han våkner. Jeg må ikke glemme det. Skal jeg skrive det ned? Tankene blir avbrutt av et smell. Det gjaller i veggene i nabolaget. Pistol? Jeg legger merke til tidspunktet. 00:42. Kanskje det blir det avgjørende vitnesbyrdet i drapssaken. "Jo, jeg lå våken skjønner du, og så så jeg på klokka akkurat da for jeg tenkte at det kunne være viktig å vite akkurat når skuddet ble avfyrt, hvis det var et skudd". Er det troverdig det da, at noen tenker sånn. Ingen tenker sånn, herregud. Nytt smell. Ser ikke på klokka. Må skjerpe meg. Ærlig talt. Sov! Enda et nytt smell. Hmm. Noterer 00:44. Er det en massakre på gang? Jeg kan sitte på viktige bevis. Jeg blir litt gira. Og deretter distrahert av at jeg bare har et halvt, kanskje kvart, nesebor å puste igjennom. Og det piper. Jeg må puste med munnen, og blir ørken-tørr i munnen. Mer lakrispastill. Bare én igjen, må forsøke å suge bare forsiktig så den varer til jeg klarer å sovne. Nå MÅ jeg sove. Ikke tenke. Jeg tenker på å ikke tenke. Men da tenker jeg. Er det mulig å ikke tenke? Har noen forsket på det? Det er interessant. Jeg googler på iPhonen, men legger den fra meg før resultatene kommer, herreguuuud nå må jeg skjerpe meg! Helsikes iPhone, må få meg ordentlig vekkerklokke. Jeg skriver det opp på huskelista på iPhonen min. Jeg har lest eller hørt at mange svært intelligente mennesker sover lite. Det var blant annet en amerikansk president som bare sov fire timer per natt. Kanskje jeg er faktisk er ekstremt intelligent, men så intelligent at ingen skjønner det, ikke engang jeg selv? Jeg føler meg jo ganske ofte misforstått. Noen ganger føler jeg at jeg ser en sak fra så mange sider samtidig at det blir så komplekst at det er umulig å rekke å forklare for de andre før de haster videre til neste tema. Er jeg kanskje et fortapt geni? Jeg kommer på den gangen jeg satte meg fore å tenke minst én original tanke i løpet av en dag, og mislyktes. Jeg slår fra meg geni-teorien som forklaring på min søvnløshet. Dessuten sover jeg jo tross alt som regel som en stein og forstår ikke annuitetslån og styringsrente. Nei, ikke geni. Bare søvnløs. Nå har jeg ingen nesebor å puste igjennom. Svineinfluensa? Kjenner at det verker litt i kroppen og jeg begynner å få vondt i hodet. Og så får jeg plutselig lyst til å tegne, tegne en sykdom, med kullstift, men jeg kan ikke tegne nå, jeg må sooooove! Men jeg må på do. 02:21. Nå er det snart halvveis til morgen. Det er kanskje best å gi opp å prøve å sove, for da får jeg sikkert sove. Hvis jeg ikke tenker på det. Jeg gir opp. Men jeg tenker på det. Tenke på å ikke tenke å ikke på å sove. Jeg trenger ikke sove, det er ikke så farlig. Jeg holder på å gå på en rød buss når baby begynner å gråte og river meg ut av den begynnende søvnen. Hun roterer rundt sengen, reiser seg opp og strekker armene etter meg i halvsøvne. Trøste, bysse. 03:10. I seng igjen. Skal vi se, hvor var den røde bussen. Ingen rød buss, bare uhorvelig irriterende blått lys på babycallen. Jeg er ekstremt trøtt, jeg har ikke nesebor, jeg er dritsulten og irritert. Og det klør under foten. Nå kommer jeg på at jeg skal til tannlegen og rotamputere til uka. Rotamputasjon klassifiseres som kirurgi og er rotfyllingenes storebror. Rotamputasjon er trollet under brua og de tre bukkene bruse er små, søte rotfyllinger. Det hadde jeg glemt litt. Man får grønne klær på seg og kostnaden blir dekket av staten. Så ille er det. Staten trøste litt. 04:50. Tilbake til frokosten på Rica i Tromsø. Det var Tromsø, ikke Trondheim. Pannekaker med sirup. Fersk brioche og masse gouda-ost. Jeg elsker ost. Og kaffe, deilig kaffe. Jeg har et svare strev med å padle motstrøms opp en elv av kaffe mellom reolene på Meny da baby roper. På tide å stå opp.