Jeg har kommet til et sted i livet der ting begynner å akselerere veldig. Tiden. Forfallet. Det går fortere og fortere, det kan illustreres med en sånn graf som har en lav men jevn stigning, veldig lenge, fra 1 til 43 år - og så går den plutselig en tilfeldig tirsdag helt amok og skyter rett opp og ut av bildet.
Det er flere problematiske sider ved forfallet, men noe av det verste er alt bråket jeg lager. Jeg kjenner spesielt på det når jeg forsøker å snike meg lydløst ut av soverommet om natten for å gå på do (jeg har begynt å gå på do om natten, som eldre mennesker jo gjerne gjør). I det samme jeg setter foten i gulvet begynner knoklene å sprake, jeg har blitt sprø og skranglete, og jeg må gå flere meter før jeg er 100% vertikal fordi ryggen bruker lang tid på å rette seg opp. Det knepper i ryggvirvlene.
Jeg knokler meg bortover i mørket retning døra, og jo stillere jeg prøver å være jo mer bråker jeg. Her om natten mistet jeg til slutt balansen fordi jeg gikk for sakte og braket i gulvet. Tyngre, stivere, mer ukontrollert enn før. Jeg markerte fallet med en veldefinert promp (jeg promper mer enn før også) før jeg peste meg opp igjen og registrerte at pusten min bråker også mer enn før - antakeligvis fordi skinnet i nese og hals begynner å bli slarkete og blafrer både på inn- og utpust.
Det er mer som slarker også. Om kvelden når jeg vasker meg, følger hele ansiktet med når jeg gnikker frem og tilbake for å fjerne sminken. Før hang det fast i resten av meg. Snart kan jeg sikkert dra hele ansiktet rundt hodet. Når jeg putter hendene ned i en sånn Dyson Airblade som fins på offentlige toaletter, så ser jeg ut som jeg er 100 år. Jeg var ikke forberedt på at skinnet mitt skulle løsne fra kroppen når jeg ble eldre. Hva blir det neste?
Man blir sykere og sykere også, jo eldre man blir. Jeg registrerte på forrige julebord med jentegjengen at det var en god del snakk om sykdom og skavanker. Hallo, vi er bare i 40-åra? 40 is the new 30? No? Jeg har med åra pådratt meg lett psoriasis, ulcerøs kolitt, kronisk prolaps, reunalds syndrom (eller hva det heter) og sklerosis (eller hva det heter), samt tannlegeregning på over 100K på 3 år, så jeg vurderer snart å søke staten om gratis sydentur (jeg vil ha et all-inclusive-opplegg, med personlig trener og gratis cocktails). Jeg går på livslang medisinering som har 1 bieffekt: røde kinn. Det er morsomt, for jeg kommer til å ligge i grava med friske eplekinn.
Jeg har nylig sett meg selv på TV, og fikk midlertidig hakeslepp da jeg oppdaget at jeg har permanent fysisk hakeslepp. Pulled turkey, jeg hadde ingen aning, men så ser jeg jo stort sett bare meg selv rett forfra i flatterende belysning på badet da, med et lett smil og stramme ansiktsmuskler (ubevisst forfalls-kompensasjon, innser jeg nå).
Det fine er at nå er hjerne og kropp kalibert, sånn at sjokket når noen filmer meg på 80-års-dagen blir litt mindre. Dog, når jeg er 80, så har jeg kanskje sluttet å bry meg. Det eneste jeg har tenkt til når jeg kommer tid, sånn utseendemessig, er å begynne å kle meg eksentrisk. Jeg var stilmessig litt eksentrisk i sene tenåra, og jeg skal bli det igjen. Jeg vil begynne å gå med fargerike og litt sprø hatter og gamle Chanel-drakter, ose parfyme, drikke champagne og gå på Derby og spille bort alle penga mine. Prompe litt og gi beng. Det blir gøy, det blir sikkert sånn. Jeg gleder meg.
JEG LIKER HVORDAN DU SKRIVER !! KOM TILFELLDIGVIS TIL INNLEGGET DITT FRA DIN KAKEBLOGG.
SvarSlettDU MÅ GJERNE FORTSETTE ;)