bråkmaker

Jeg har kommet til et sted i livet der ting begynner å akselerere veldig. Tiden. Forfallet. Det går fortere og fortere, det kan illustreres med en sånn graf som har en lav men jevn stigning, veldig lenge, fra 1 til 43 år - og så går den plutselig en tilfeldig tirsdag helt amok og skyter rett opp og ut av bildet.

Det er flere problematiske sider ved forfallet, men noe av det verste er alt bråket jeg lager. Jeg kjenner spesielt på det når jeg forsøker å snike meg lydløst ut av soverommet om natten for å gå på do (jeg har begynt å gå på do om natten, som eldre mennesker jo gjerne gjør). I det samme jeg setter foten i gulvet begynner knoklene å sprake, jeg har blitt sprø og skranglete, og jeg må gå flere meter før jeg er 100% vertikal fordi ryggen bruker lang tid på å rette seg opp. Det knepper i ryggvirvlene.

Jeg knokler meg bortover i mørket retning døra, og jo stillere jeg prøver å være jo mer bråker jeg. Her om natten mistet jeg til slutt balansen fordi jeg gikk for sakte og braket i gulvet. Tyngre, stivere, mer ukontrollert enn før. Jeg markerte fallet med en veldefinert promp (jeg promper mer enn før også) før jeg peste meg opp igjen og registrerte at pusten min bråker også mer enn før - antakeligvis fordi skinnet i nese og hals begynner å bli slarkete og blafrer både på inn- og utpust. 

Det er mer som slarker også. Om kvelden når jeg vasker meg, følger hele ansiktet med når jeg gnikker frem og tilbake for å fjerne sminken. Før hang det fast i resten av meg. Snart kan jeg sikkert dra hele ansiktet rundt hodet. Når jeg putter hendene ned i en sånn Dyson Airblade som fins på offentlige toaletter, så ser jeg ut som jeg er 100 år. Jeg var ikke forberedt på at skinnet mitt skulle løsne fra kroppen når jeg ble eldre. Hva blir det neste?

Man blir sykere og sykere også, jo eldre man blir. Jeg registrerte på forrige julebord med jentegjengen at det var en god del snakk om sykdom og skavanker. Hallo, vi er bare i 40-åra? 40 is the new 30? No? Jeg har med åra pådratt meg lett psoriasis, ulcerøs kolitt, kronisk prolaps, reunalds syndrom (eller hva det heter) og sklerosis (eller hva det heter), samt tannlegeregning på over 100K på 3 år, så jeg vurderer snart å søke staten om gratis sydentur (jeg vil ha et all-inclusive-opplegg, med personlig trener og gratis cocktails). Jeg går på livslang medisinering som har 1 bieffekt: røde kinn. Det er morsomt, for jeg kommer til å ligge i grava med friske eplekinn.

Jeg har nylig sett meg selv på TV, og fikk midlertidig hakeslepp da jeg oppdaget at jeg har permanent fysisk hakeslepp. Pulled turkey, jeg hadde ingen aning, men så ser jeg jo stort sett bare meg selv rett forfra i flatterende belysning på badet da, med et lett smil og stramme ansiktsmuskler (ubevisst forfalls-kompensasjon, innser jeg nå).

Det fine er at nå er hjerne og kropp kalibert, sånn at sjokket når noen filmer meg på 80-års-dagen blir litt mindre. Dog, når jeg er 80, så har jeg kanskje sluttet å bry meg. Det eneste jeg har tenkt til når jeg kommer tid, sånn utseendemessig, er å begynne å kle meg eksentrisk. Jeg var stilmessig litt eksentrisk i sene tenåra, og jeg skal bli det igjen. Jeg vil begynne å gå med fargerike og litt sprø hatter og gamle Chanel-drakter, ose parfyme, drikke champagne og gå på Derby og spille bort alle penga mine. Prompe litt og gi beng. Det blir gøy, det blir sikkert sånn. Jeg gleder meg.

minusmamma

"Mamma, hva har du i munnen?" Tenke fort. Uff. Det er en skumbamse. Sånn godteri for barn og unge, jeg er ikke barn og unge lenger, men jeg har akkurat trøkket i meg en kvart pose av 3-åringens lørdagsgodt, på en tirsdag. Før middag. "Agurk", kommer det ut av den løgnaktige munnen min.

Jeg kan velge mellom å være en rollemodell som a) stjeler godteri fra barn, og spiser det før middag på en tirsdag, eller b) all of the above, pluss en løgner. Jeg har valgt b), og det kan ikke gjøres om på. For jeg ser at hun har avslørt meg, og hun sier ikke noe mer, kanskje i vantro, kanskje hun må bearbeide, eller kanskje hun er redd for at jeg skal bli sint. Det har hun opplevd før, og det vil den stakkars lille jenta mi ikke oppleve igjen.

Sinte-mamma lyver og stjeler.

Jeg prøver å kompansere med å sette meg med henne og se på Frost, være interessert i Elsa og Annas gjøren og laden, tuske henne i håret og tøyse og tulle, noe som fører til mørkegrønn sjalusi fra 2-åringen.

"Mamma, kan du bæle meg"? Han står kalvbeint i bare bleie og genser og ser på meg med tåre i øyekroken, store brune øyne, hans hjerte knuses flere ganger om dagen - når mamma går fra barnehagen, når mamma koser med storesøster og ikke ham, eller når mamma dusjer. Dusjen er det aller, aller verste, da går det lille mennesket helt i oppløsning. "Nå skal mamma gå en tur på badet, ok?" Panikkslagent blikk og tårer, umiddelbart. "Ikke dusse! Ikke dusse!" Neida vennen, bare vaske meg litt. Løgn, igjen.

Det ringer på døra. Pizza & Kina Ekspressen. Bisniss-mamma har ikke tid til å lage mat til barna sine. 3-åringen åpner, kun iført truse, mammas nylonstrømper og pappas støvler som når henne til midten av låret. Pizzakinamannen prøver å se normal ut og det lett å forstå at han ikke har barn. 2-åringen titter også frem, han ser ut som han har spist grus. Det har han antakeligvis også. Gresset utenfor er ikke klipt på 4 måneder så vi har ikke egentlig hage lenger, mer sånn veiskulder-look (smal hage), og det ser såpass ille ut at jeg blir brydd av pizzabudbesøk.

"Tegnene på at du er en god mamma". Jeg skuler ulovlig på telefonen og klikk.no midt under junk-middagen, sånn som vi dårlige foreldre gjør for ofte mens barna er våkne. Artikkelen er skrevet av en 2-barnsmamma som er inter mindre enn en barnevernspedagog med videreutdanning innen veiledning og coaching. Leser den ikke, den skremmer meg. Velger å koke fløtekaramell og gi barna smaksprøver istedet. Og prøver å øse så mye kjærlighet over dem som de klarer å ta imot. Jeg håper at det hjelper litt.

prolaps

«Resultatene fra MR’en er kommet. Du har et stort prolaps i korsryggen. Så det var ikke så rart at du hadde vondt.» Næhei, nei det var ikke rart nei. Et øyeblikk der øyner jeg muligheten for en liten ferieuke på Ullevål i lett morfinrus. Det er herlig. Du drar i en snor og inn svever en hvit engel, litt utydelig i kantene, som lurer på hva hun kan gjøre for deg. "Multe-yoghurt sier du? Selvfølgelig". En og annen besøkende som har med sjokolade til meg. I et parallell-spor i hodet mitt er jeg godt igang med å diskutere med meg selv om jeg skal se hele sesong 2 av House of Cards på iPad’en i sykesenga, eller begynne på Boardwalk Empire, da hun sier: «Har du stråling ned i høyre ben, følelse av nummenhet eller problemer med vannlatingen?» Jeg svarer nei, som sant er.

Det er en forbannelse - jeg klarer ikke juge til autoriteter sånn som leger eller politi. Det blir raskt klart at smertene mine ikke er sterke nok til at jeg kvalifiserer til innleggelse. Jeg går jo tross alt rundt her på mine to ben. Dessuten opererer de aldri noen to ganger for prolaps. Jeg fikk min drømmeuke i forfjor. Jeg turte ikke si det da, jeg måtte late som det var grusomt å være lagt inn på Ullevål med en 3 måneder gammel baby hjemme. Min kjære holdt fortet, han var mørkelilla rundt øynene, jeg syntes synd på ham, men jeg hadde ikke sovet en hel natt på et år. Jeg nøt å få servert middag (du får dessert hver dag!) på senga. Rulle avgårde på rullatoren nedover korridoren av og til for å gå på do. Tilbake i senga og spise sjokolade og sove. Sove. Sove.

Forrige gang fant de først ikke ut hva som var galt med meg, så de plasserte meg like godt på isolat. To bankhvelv-dører inn til rommet mitt. Infeksjon i skjelettet? Jeg ble veldig interessant for mange leger, som kom og poket på meg i tur og orden. Jeg ble diskutert i tverrfaglig forum. Jeg likte det. Jeg likte meg så godt på sykehuset, at da jeg ble skrevet ut, sto det i fysioterapi-henvisningen min: "Pasienten er veldig takknemlig".

Nå har jeg glemt smertene da, det er vanskelig, eller umulig, å huske akkurat hvordan sterke smerter er. Det kan nok hende at jeg ikke har lyst på de igjen. Men mine drømmer har endret seg etter at jeg fikk barn. Og etter at jeg fikk barn nr 2, så har de blitt regelrett sjuke. Av og til tenker jeg på venner som er separert, og som har barna annenhver uke. Jeg er lykkelig gift og elsker barna mine, men tenker at hvis det likevel skulle skjære seg, så kan jeg annenhver uke gå på do når jeg vil. Alene. Og sove. Sove.

Jeg lufter det for min kjære, når han spør meg sånn litt på spøk hvordan jeg synes det er å være gift med to barn, svarer det til forventningene? Vi sitter i bilen på vei hjem fra Sverige, harrytur, 20 kg ost og kjøtt i bilen, det er mye bedre ost i Sverige, billig er det også, men først og fremst er det en skikkelig frikveld - vi har barnevakt. Vi rægger oppover Østfold, young & free, wohoooo - Donkeyboy drønner ut av anlegget, men som min kjære sier - det føles egentlig ut som om han skal ut og feste 4. dagen på rad, og han løfter den første ølen skjelvende og med avsky. Vi takler ikke noen timers frihet.

For to uker siden skulle jeg ha et fridøgn. Drømmedøgn. Barnefri, bare meg. Jeg gledet meg i flere uker. Men jeg ble helt krakilsk, jeg klarte ikke håndtere det i det hele tatt, jeg klarte å klemme inn Theaterkafeen, Pascal, SPA, og en 10-retters middag med vinmeny på gourmetrestaurant på under 24 timer. Jeg endte opp kvalm og i seng før midnatt med minus på konto og dårlig samvittighet. Alltid dårlig samvittighet.

Av og til hører jeg på en sånn «relax»-app på iPhonen min. En mann med sånn veldig beroligende stemme messer «Accept. If you can not change the situation, you can change the way you THINK about the situation. Accept yourself to be peace and calm». Jeg er peace and calm. Peace and calm. Peace and calm. Men egentlig, så trenger jeg bare å sove litt. Sikkert ikke lenge til nå.

kjerring

«Ta ham opp og kos med han da!» Verdens mest anklagende, spottende blikk faller på meg i heisen på Storo Storsenter. Lillegutt vræler. Det har ikke vart lenge, han hopper nemlig over 1. giret og er bare såvidt innom 2. giret før han setter inn 3. giret. Det går fra skjønn harmoni til den svarteste avgrunn i løpet av et halvt minutt, og det høres ut som han blir flådd levende, men det er slik det høres ut når han er trøtt, standard procedure, og det er ingen tid til å stoppe gråten, iallefall ikke om du har en vogn og noen handleposer i hendene inni en trang heis.

Å, hun er så nær, så nær å få seg en på trynet. Jeg bysser, jeg bærer, jeg trøster, jeg synger, gjett om jeg synger, jeg koser, jeg sørger for tilstrekkelige megder vitamin D og B12, vi er hos lege ukentlig for å sjekke ditt og datt, jeg vugger, jeg sover ikke, jeg ammer, ammer, ammer, jeg passer på variasjon i lek og bevegelse, jeg leser om spedbarnspsykologi, hver gang lillegutt lager en lyd, gir jeg gledesstrålende respons slik at han skal føle at han blir hørt og få god selvfølelse, vaksiner, lese om vaksiner, passe på at han får de riktige, jeg lager økologisk og hjemmelagd barnemat, vi har daglig gymtime etter alle fysioterapeutiske regler, jeg bekymrer meg over alt som kan gå galt og setter inn alle tenkelige tiltak for å sikre at vår sønn får den absolutt ultimate start på livet.

Men hva hjelper vel alt dette. Damen i heisen har bestemt at jeg er en dårlig mamma som ikke tar opp sønnen min av vogna akkurat der og da. Det lyser lang vei. Hun vet jo best, så klart, hva som er riktig å gjøre i vår situasjon, akkurat der og da. Hun får meg til å føle meg som Josef Mengele, og jeg hater henne for det. Dårlig samvittighet er noe jeg fint klarer å gi meg selv, jeg trenger ikke vilt fremmede kjerringer i heisen til det.  Som vanlig kommer jeg på de smarte kommentarene lenge etterpå. Aldri når det gjelder. Det er forbannet. «Han var blid helt til du kom inn i heisen, ditt gamle skinn».

I morgen skal jeg først på luksus-SPA, deretter på gourmet-restaurant og så skal jeg bo på hotell, i min egen by. 24 timer+ barnefri og en hel natts uavbrutt søvn. Jeg skal spise kake og drikke vin midt på dagen og tenke på meg selv. Det skulle hun ha visst, skinnet - Mengele skal på SPA. Da hadde hun nok ringt både barnevern og medier. Hårsår? Ja, kanskje, sikkert. Men vi gjør så godt vi kan, alle vi mammaene og pappaene. Det er så mye å ha dårlig samvittighet for. 2-åringen dro til barnehagen under fysisk tvang i dag. Lyden av tenners gnissel i hodet hele dagen. Dårlig samvittighet, og villrede over hva en kunne ha gjort bedre og annerledes. Alltid den følelsen. Tenk hva du vil, damen i heisen, men hold det for deg sjæl.

blogglisten_4d05e7e0ac0087f1fadece323f8be4b3

hormonella

Jeg står på Rema 1000 og griner. Type tørke-snørr-griner. Jeg finner nemlig ikke kjøttdeigen. Jeg finner pølser, kyllingfilet, bacon, rød danske-salami, alle kjøttprodukter som tenkes kan, de finner jeg, alt sammen samlet i en egen seksjon åpenbart dedikert til kjøttprodukter. Men kjøttdeig, denne grunnpilaren i det norske middags-kosthold? Nei se den, den har de plassert for seg selv. Et stykke unna alle de andre kjøttproduktene (dette finner jeg ut etter at jeg har gitt opp, og tilfeldigvis oppdager kjøttdeigen ved siden av fiskekakene).

Men, altså, jeg står der og griner, et lite hulk unnslipper. Jeg må jo ha kjøttdeig, jeg skal lage lasagne! Jeg tørker snørr. Jeg tenker på min søster, som begynte å grine på restaurant da hun var gravid, fordi hun ble så skuffa over maten. Her skulle hun ut og kose seg en kveld, virkelig skjemme seg bort, og så var ikke maten så veldig god som hun hadde tenkt at den skulle være. Ikke rart hun brøt sammen. Jeg trenger den historien nå, den gjør at jeg ikke føler meg helt forrykt.

Min reaksjon kan kanskje virke bittelitt ute av proporsjoner, men det lengste strekket jeg hadde sovet sammenhengende de foregående 4 ukene, var 3 timer, og jeg var smekkfull av post-fødsel hormoner. I mitt gamle liv, før jeg begynte å yngle, tenkte jeg at alle disse gravide eller ammende damene som påsto at de hadde lyst til å spise murpuss eller fyrstikker, eller som sendte sine kjære ut for å få tak i sylteagurker midt på natta (Pariseragurker, IKKE den andre typen!) - jeg tenkte at de bare skyldte på hormoner, prøvde å gjøre seg interessante, og utnyttet en situasjon som den stakkars mannen ikke noen gang hadde mulighet for å avsløre. Vel, jeg trekker tilbake alt jeg har sagt og tenkt i så henseende. Respekt for hormoner. Og for søvnmangel. Kombinert er det følelsesmessig napalm.

For min del var det ikke spesielle matlyster som preget min gravide personlighet, selv om jeg forlangte sitronfromasj til dessert da jeg var på besøk hos noen jeg ikke kjenner SÅ godt. For min del var det temperament. 8 måneder ut i graviditeten er vi på ferie på småbruket vårt. Vi spiser frokost, og han vil ha meg til å prøve appelsinmarmelade på brunosten. Men jeg vil ikke ha syltetøy på ost, hvor mange ganger må jeg si dette i løpet av livet, jeg er 40 år og jeg har kommet frem til at jeg LIKER IKKE syltetøy på ost, men folk gir ikke opp, igjen og igjen, du må jo spise syltetøy på ost, så kjedelig du er, skal du aldri prøve noe nytt? JO, for svarte svingende, jeg prøver da masse nytt, men jeg liker ikke syltetøy på ost hører du, og jeg kan faktisk bestemme selv! Jeg kan høre på «Fairytale» med Alexander Rybak på full guffe i bilen hvis jeg vil også, noe jeg gjør, fordi jeg er førti år og derfor driter i hva andre syns, dødsbra låt. Bare innrøm det, du også, du digger den ikke sant? Men har du prøvd akkurat den kombinasjonen, sier han - appelsinmarmelade og gudbrandsdalsost? Det er jo noe helt annet enn mysost med jorbærsyltetøy? Nei din fordømrade kverulant, jeg har ikke prøvd det, men jeg VIL IKKE hører du, er det så fordømt viktig for deg eller?? Nei det er ikke det, sier han, men du kan jo ikke vite om du ikke liker den kombinasjonen når du ikke har smakt den? Han forstår ikke at han burde stoppe. Jeg blir til napalm. Som for å understreke det faktum at jeg ikke vil ha syltetøy på osten min, så sparker jeg igjen døra til oppvaskmaskinen med foten. Litt hardt kanskje. Ok, ganske hardt faktisk. Da begår han den kardinalfeilen å påpeke at det er da vel ikke nødvendig å ta sånn på vei? Snakk om å helle bensin på en brann som allerede er ute av kontroll. Jeg tar vel for h......e ikke på vei, jeg lukket bare døra til oppvaskmaskinen med foten for å slippe å bøye meg ned for jeg har vondt i ryggen! Og det blir litt hardere når jeg gjør det med foten, jeg «tar ikke på vei»! Jeg hører til min forskrekkelse at jeg bruker et ufordragelig tonefall, som for å herme etter ham på særdeles urettferdig vis, og jeg juger så det renner for å slippe å innrømme at jeg oppfører meg som en fireåring. Jeg ser jo alt dette her, mens hele scenen utfolder seg, og derfor blir jeg fortvila, så jeg begynner å grine. Jeg hulker. Du må ikke ha syltetøy på osten din, kjære, sier han forsonende, med et litt forferdet ansiktsuttrykk. Det var ikke det jeg mente. Du kan få ha bare ost på, klart det! Han løser situasjonen ved å komme å holde rundt meg. Det er stort av ham. Og lurt. Men han er ikke høygravid og har derfor mer vett i behold enn meg.

Første gangen jeg var gravid, sto jeg i en skråning utenfor Tromsø og ropte «drittsekk» til min kjære (og jeg husker ikke hvorfor, så så veldig alvorlig kan det jo ikke ha vært), før jeg på dramatisk vis kastet sykkelen min med 20 kg bagasje i grøfta og løp inn i skogen og satte meg bak en tue og hulket. Det var på slutten av bryllupsreisen vår. Jeg var 3+ måneder gravid og hadde syklet 250 mil fra Lindesnes, i all hovedsak i striregn (cred, takk). I etterkant har jeg lært at han ikke så noe som helst av hele dette opptrinnet, han hadde bare sykla videre han. Så det var jo i tillegg helt bortkasta. Jeg satt inni skauen der bak tua mi, og ventet på at han skulle komme inn og trøste meg og si unnskyld (for hva, det vet jeg altså ikke). Jeg er ikke stolt av dette. Men det blir ikke flere barn nå, og det føles ok. Litt lettet, er jeg tilogmed kanskje.

septiktank

Livet på landet har begynt. Det er herlig. Akkurat sånn jeg hadde tenkt. Bortsett fra vannrett hagl i mai. Bagatell. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, og fryser du utvikler du karakteren din, og så videre. Jeg kan dessuten skaffe meg en hjelm med visir som beskyttelse mot de verste bygene. No problem. Det ER herlig her. Jeg har bakt muffins på det koooslige kjøkkenet med vinduet åpent mot naturen og lillemor på tunet, der hun henrykt viser frem en gråstein og en kongle. Pappa hugger ved i låven. Idyll. Timotei reklamefilm. Men så.

"Septiktank", sier min kjære. "Hvordan vet vi når den er full?" Hæ, hva da? Jeg beundrer den flotte porselensdoen med panoramautsikt over Rondane og duftlys og SPA-duftende håndkrem i vinduskarmen. Er ikke dette en vanlig do? Jo men den fører til en septiktank - ikke kloakk. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å forholde meg til dette. Intenst ikke lyst. Jeg sniker meg forbi ham og ut på badet for å tenne stemningsfulle te-lys. Kanskje vi ikke trenger å snakke mer om det. På badet er det en diger steam-dusj med regnfall og badstue-benk i stilfullt mørkt tre INNI dusjen. Jeg skal sitte der og dampe meg i lyset fra blafrende duftlys. Et glass champagne i hånden.

"Septiktank" sier han igjen. Han begynner å irritere meg. Dette passer ikke inn. "full septiktank ikke sløse spare vann tenke oss om ikke dusje hver dag være raske og hvordan vet vi når full renner det over på do?" Uhyggelige bilder danner seg på netthinnen mens jeg titter lengselsfullt inn i fine dusjen. Jeg hadde ikke sett for meg at en septiktank og dens innhold skulle ha noe å gjøre med mitt private SPA på fjellet. Dette blir så feil. Men kan vi ikke bare få noen til å komme å tømme den når det trengs da? Jeg lengter vekk fra denne samtalen. Blikket jeg får tilbake sier meg at det er kanskje ikke sånn. Vi skal vel ikke gjøre det SELV? Grøss og gru, enda mer uhyggelige bilder på netthinnen. Jeg husker den gangen han skulle tømme doen på båten. Jeg husker det godt. Han gikk forbi meg med en gul tank full av skvalpende, huff, dere skjønner, det var så ille. Han måtte åpne hullet og tømme det ut.

"Nei selvfølgelig skal vi ikke tømme den selv, men det koster jo penger da". Og dermed møter jeg mitt nye økonomiske jeg i do-døra. Mon tro hvor mange septiktank-tømminger vi får for prisen av en monstergrill med vinger og flere etasjer? Er det bra bruktmarked for slikt? Vi har nemlig to stykker, for det fulgte visst med en slik med småbruket. Jeg tenker på togbilletten jeg akkurat har kjøpt til 1000(!) kr T/R Oslo-Alvdal og forbanner NSB og de sinnsyke billettprisene. Hvor mange septiktank-tømminger kunne jeg fått for en togbillett? Her skal man være miljøvennlig og kjøre tog og så blir man flådd til skinnet takk skal du ha, 499 kr ("minipris") til Oslo og jeg må sitte med sola i øynene hele veien fordi solskydd-gardinene på toget er ubrukelige, OG jeg trenger penger til septiktank-tømming og ikke bruke de på overprisede og ukomfortable togbilletter. NSB må ta noe av ansvaret for at min SPA-drøm slår sprekker. Helt klart. Hvor mye koster en septiktank-tømming? Kan de kanskje bare komme og ta det når det trengs, uten at vi ser det? Det hadde vært best.

Han må ha lest noe ut av ansiktsuttrykket mitt da han sier at jeg skal jo selvfølgelig få kose meg med steamdusj. Å...? Ja? Men ikke hver dag kanskje? Nei det går fint altså, det går kjempefint. En gang i uka kanskje? Og jeg kan jo bruke litt av champagnen til å skylle ut balsamen med. Så sparer jeg litt vann der også?

 
 blogglisten_4d05e7e0ac0087f1fadece323f8be4b3

grillen

Jeg har blitt økonomisk. Jeg har blitt medeier i et småbruk og nå skal det bli lykkelig fjellgards-idyll i mange år fremover, med lokal ysta ost frå setra oppi veien og fersk geitemjølk til frokost! (Eller æsj, kanskje ikke det siste). Jeg gleder meg veldig. Mine barns barndomsparadis, håper jeg. Men idyll er ikke gratis, iallefall ikke denne idyllen, så nå har jeg satt inn sparegiret.

Jeg har ikke vært økonomisk siden jeg sparte alle lommepengene mine til ridekurs da jeg var 12, så det er en ny og spesiell opplevelse for meg. Og la det være sagt at jeg har aldri vært en kamikaze-shopper, jeg synes vesker til over 500 kroner er latterlig (men jeg innser at det nok er jeg som er sær for nesten alle jenter jeg kjenner virker å synes at Burberry og co. er toppen). PC-bagen min er desverre fra Calvin Klein, kjøpt på en flyplass en gang i farta, og er dekket tett-i-tett med CK-logoer, og jeg gremmes. Den kostet faktisk 600 kr og det var den eneste jeg fant i passe størrelse. På russelua mi fikk jeg påskriften "Påsan", fordi jeg ikke engang hadde veske på denne tiden - jeg bar min Charlie 21 og mine selvlysende håndleddsvarmere i en plastpose fra matbutikken.

Og nå tenker sikkert de som kjenner meg på den perioden jeg kjørte rundt i en rådyr cabriolet iført matchende Prada solbriller og lurer på hva jeg vaser om nå, vel - jeg kan fortelle at det var jo litt gøy med sånn fin bil, det var det. Men jeg følte meg litt på samme måte som jeg gjorde da jeg 5 år gammel iførte meg mammas perlekjeder og kjole. De var altfor store og damete for meg og jeg var litt redd for å bli tatt på fersken. Nå har jeg solbriller til 50 kroner fra REMA1000 og de er like fine og i det øyeblikket jeg så de der ved kassa, så tenkte jeg at "de solbrillene der, de er bare MEG altså". Jeg tuller ikke.

I matbutikken, derimot, har jeg ikke nektet meg mye. Jeg har skamløst gaflet i meg pata negra og vahlrona-sjokolade på en vanlig tirsdag, og gladelig knærtet en passe dyr Amarone bare for å ta ett liter glass til sjokoladen mens jeg trykker halvt bevisstløs på "Kjøp App" på iPhonen min, mange ganger iløpet av kvelden. Kilopris hadde jeg ikke tenkt over før. Dette er min prioritering, tenkte jeg. Jeg vil KOOOOOSE meg! Tenk så mange kilo Vahlrona-sjokolade jeg kan få for prisen av ei skinntaske fra en snobbete italiener med så stort ego at han må ha initialene sine strødd tett-i-tett over absolutt alt han lager. Men nå, nå må jeg gå over prioriteringene mine på nytt.

Mat er dyrt. Jeg stirret med sjokk og vantro på sluttsummen når vi regnet ut hva vi bruker på mat pr måned. Så nå er det nye boller. Små, billige boller, fra REMA1000. Nå går jeg i butikken og jubler triumferende inni meg når jeg oppdager en ny type gulost som er skikkelig billig. Både jeg og min kjære har overbevist oss selv om at den er ganske god. Man må jo VILLE det. Hvis du spiser dårlig gulost lenge nok, så glemmer du hvordan den gode er og så er den dårlige plutselig ganske ålreit. Plutselig oppdager jeg at det er salg på pålegg på Meny. Jeg hamstrer billigste type kokt skinke og tenker skinke er skinke, ikke sant? Og vi rekker vel å spise opp all denne skinka før utløpsdatoa hvis vi står på litt? Jaaaada. Jeg tar to pakker til. Handleturen min tar dobbelt så lang tid som før. Jeg sjekker kilopris på absloutt alt, og kommer ut av kassa flere hundre kroner rikere. Iallefall føles det sånn. Jeg kjenner med blandede følelser på det faktum at jeg godter meg i min nye gnienhet, ha ha ha - de trodde de kunne lure meg med den røkelaksen, den ene kostet 200 kr pr. kg og den andre over 300, men jeg så det jeg! Jeg merker at mitt økonomiske jeg har blitt ganske mistenksom. Visse du forresten at det ofte lønner seg å kjøpe den lille tuben og ikke den store?

I går var vi på hytte-messe. Jeg har aldri vært på messe før, og ble indignert da jeg oppdaget at de skulle ha 180 kr for at jeg skulle allernådigst få komme inn i butikken og kjøpe noe. WTF? I gamle dager ville jeg ikke tenkt mye over det og bare rasket ut en 200-lapp av lomma, men nå, nå har jeg blitt økonomisk. Mitt nye økonomiske jeg entrer messa med et surt grynt, men misnøyen varer bare til vi finner en monstergrill til 1500 kr, førpris 3790.- Ha-haaa! Kupp! Glemt er alt jeg før har tenkt om hvor utrolig dødsharry det er med sånn diger grill, og at jeg syns grillmat som regel er ganske kjedelig, og at jeg egentig helst vil grille pølsa mi på pinne over et hyggelig bål, jeg trenger ikke en 500-kilos grill med vinger og flere etasjer. Jeg spiser bare pølse uansett.

MEN - 1500 kr, for et kupp, den må vi jo bare ha, og så forestiller vi oss alle mulige anledninger på småbruket fremover der det kommer til å være helt topp, ja helt avgjørende faktisk, at vi har en slik grill. Vi skal trille den ut fra låven over på terrassen og grille for alle gjestene som kommer til å komme, de kommer til å komme ofte, og mange, det er vi nå enda mere sikre på. Med en slik flott grill. Den grillen kommer til å få kjørt seg! Det var jammen godt at vi kom over det tilbudet.

Dette innkjøpet gir meg dog en litt gnagende følelse av at i min iver etter å være flink, så har jeg brukt mer penger enn før, på å handle på gode tilbud, på varer jeg egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe. Det krever trening og disiplin å være økonomisk. Jeg har ikke regnet på det ennå. Fasiten kommer nok først etter en stund, når vi ser om det totale forbruket vårt har gått ned. I mellomtiden kan man se meg skulende mistenksomt på utløpsdatoer og kilopriser på Meny og valfartende til varemesser for å kjøpe ting på knalltilbud som jeg sikkert trenger, kanskje sårt, men som jeg bare ikke har oppdaget ennå.